dvergubåt

Chariot var en tomannstorpedo inspirert av den italienske Maiale, og var utviklet for å senke slagskipet Tirpitz. Chariot ble første gang brukt i en operasjon mot det tyske slagskipet i november 1942, men operasjonen måtte avbrytes. Fartøyet var ingen stor suksess, men var av stor nytte som rekognoseringsfartøy opp mot den allierte invasjonen av Sicilia i juli 1943. Chariot ble siste gang brukt i en anglo-italiensk operasjon mot skip i havn i Phuket 27. oktober 1944.

Welman var en enmannsubåt av svært enkel konstruksjon. Fartøyets våpen var en tidsinnstilt amatol-ladning på 540 kilogram som skulle festes til målet og frigjøres fra ubåten. Welman var bare brukt en gang, i en mislykket operasjon mot flytedokken ved Laksevåg i Bergen 21. november 1943, hvor fire ubåter ble brukt etter å ha biltt fraktet over Nordsjøen av motortorpedobåter fra den norske marinen. En ubåt ble erobret av tyskerne, og de tre andre ble senket av eget mannskap som deretter rømte.

X-Craft var en dvergubåt, mest kjent for angrepet på det tyske slagskipet Tirpitz i Kåfjord 22. september 1943.

• Les mer om X-Craft

Maiale, eller SLC (Siluro a Lenta Corsa) som var fartøyets offisielle navn, var den mest suksessfulle dvergubåten brukt under andre verdenskrig. Maiale var en tomannstorpedo med elektrisk motor, og et lukket system for oksygentilførsel til mannskapet for å unngå bobler på havoverflaten som kunne avsløre fartøyet. Maiale kunne fraktes nær målet med en spesialtilpasset ubåt, og opererte også fra skjulte baser på skip på spansk territorium nær Gibraltar. Under operasjoner fra september 1940 til august 1943 senket Maiale tomannstorpedoer ni handelsskip, og skadet de britiske slagskipene HMS Valiant og HMS Queen Elizabeth i havn i Alexandria 19. desember 1941. Av de ni handelskipene var blant annet det norske motortankskipet M/T Thorshøvdi, som ble senket i havn i Gibraltar i den siste Maiale-operasjonen natt til 4. august 1943.

200 såkalte enmannstorpedoer av typen Neger ble produsert i løpet av krigen. De første ble satt inn i tjeneste i mars 1944. Neger besto av et framkomstmiddel i form av en standard torpedo, hvor stridshodet var erstattet med en spartansk cockpit dekket av en kuppel av pleksiglass. Under denne torpedoen var det festet en vanlig torpedo. Til sammen veide de to torpedoene rundt fem tonn, og transitthastigheten var i overkant av fire knop. Framdriftstorpedoen kunne ikke dykke. Med krigstorpedoen festet under, hadde den akkurat nok oppdrift til at piloten kunne se ut. Fra cockpiten kunne han styre ved hjelp av en stikke. Han navigerte ved hjelp av et kompass han hadde festet rundt håndleddet, og pustet luft fra luftflasker om bord. Idet han nærmet seg målet siktet piloten seg inn ved hjelp av en siktepinne i nesen på torpedoen. Med en enkel hendel inne i cockpit kunne han så starte krigstorpedoen og frigjøre den. Neger var ikke konstruert som et selvmordsvåpen, men i realiteten var det ofte det den ble, ettersom krigstorpedoen rett som det var ikke lot seg frigjøre og dermed drev både seg selv, framdriftstorpedoen og dens pilot inn i målet.

At Neger ikke kunne dykke, gjorde at den var svært utsatt for å bli angrepet. Marder var en videreutvikling av Neger, hvor framdriftstorpedoen ble forlenget for å gjøre plass til en ballasttank på 30 liter, slik at torpedoen kunne dykke ned til rundt ti meter. Men Marder slet med to store ulemper. For det første var den svært krevende å manøvrere neddykket. For det andre hadde den ikke noe periskop. Det gjorde at piloten neddykket var helt blind, og jevnlig måtte komme til overflaten for å orientere seg. Det var heller ikke mulig å gjennomføre et angrep fra neddykket tilstand. Det ble bygget i alt 300 Marder-torpedoer.

Hai var en eksperimentell enmannstorpedo utviklet med utgangspunkt i «Marder». Den hadde tre ganger større rekkevidde enn Marder, men Hai viste seg å være umulig å manøvrere og ble aldri satt i serieproduksjon.

Kaiten ble utviklet i 1943. Den var opprinnelig basert på den japanske torpedoen Type 93, som ble delt i to og hvor de to delene ble sammenføyd av en cockpitseksjon med styreinnretninger, gyrokompass og et fastmontert periskop. Den kom i flere versjoner. Den første versjonen hadde en nødluke hvor piloten kunne unnslippe idet han hadde siktet torpedoen inn på målet. I praksis var det ingen av pilotene som kom fra det med livet, så nødluken ble droppet, og torpedoen ble til et rent selvmordsvåpen.

Kaiten ble fraktet fram til målområdet av et moderfartøy, som regel en undervannsbåt, men kunne også settes ut fra land, som ledd i kystforsvaret. Når den ble satt ut, ble gyroen stilt inn på en fast kurs i retning målet, torpedoen ble sluppet, dykket til seks meter og kom til periskopdybde etter et forhåndsinnstilt tidsforløp. Piloten kunne nå orientere seg i periskopet, overta kontrollen og styre på kollisjonskurs mot målet.

Det ble bygget i underkant av 400 Kaiten. Det største antallet, 330 stykker, var av den såkalte Type 1, beskrevet ovenfor. Den hadde en vekt på 8,3 tonn, var femten meter lang, hadde en transitthastighet på 12 knop og en toppfart på 30 knop. Største rekkevidde var noe over 40 nautiske mil. Stridshodet var på 1500 kilo eksplosiver. Det ble også bygget 50 stykker av Type 4, en mye større versjon på 18 tonns deplasement, en lengde på 16,5 meter og med et krigshode på 1800 kilo. Toppfart og rekkevidde var noe mindre, henholdsvis 20 knop og 20 nautiske mil.

Fra det første angrepet ble satt inn i november 1944 til Japan kapitulerte 14. august 1945, greide japanerne bare å senke to skip med Kaiten – et tankskip og en jager.