Hamas

Hamas ble grunnlagt med utspring i Det muslimske brorskap og religiøse grupper innen Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1987. De sentrale grunnleggerne var Ahmad Yassin og Abdel Aziz al-Rantissi. Israel så i utgangspunktet positivt på at religiøse grupperinger vokste fram i de palestinske områdene, som en motvekt mot de sekulære og radikale politiske organisasjonene som allerede fantes der.

Etableringen av Hamas sammenfalt i tid med utbruddet av det første palestinske opprøret, den første intifada, i desember 1987. Hamas ble etter hvert en sentral aktør i dette opprøret, som ga organisasjonen anerkjennelse som en militant motstander av den israelske okkupasjonen av palestinsk land. Hamas styrket sin posisjon i befolkningen ved å bli forbudt av Israel i 1989.

Både gjennom sitt politiske charter (grunnlagsdokument) fra 1988 og ved sine handlinger har Hamas framstått som en militant islamistisk bevegelse, og slik som et religiøst radikalt alternativ til andre palestinske aktører, framfor alt det største partiet innen PLO, Fatah. På 2000-tallet kom det til væpnet konflikt mellom de to gruppene i Gaza.

Hamas' militære gren, Izz al-Din al-Qassam-brigadene, ble etablert i 1991. Parallelt med oppbyggingen av en militær organisasjon etablerte Hamas også et omfattende nettverk med sosiale tilbud som bidro til bevegelsens oppslutning.

Allerede på slutten av 1980-tallet gjennomførte Hamas militante aksjoner mot israelske mål – med israelske gjengjeldelser som følge. Flere av organisasjonens ledere ble arrestert av Israel i 1989, blant dem lederen sjeik Ahmed Ismail Yassin. Israels deportasjon av over 400 islamister, de fleste fra Hamas, til Libanon i 1992 bidro til å styrke kontakten med libanesiske Hizbollah, som i likhet med Hamas både er et parti og en sosial bevegelse som fører en væpnet kamp. På den måten fikk Hamas erfaringer fra Libanon og styrket kontakten med Iran. Hamas opprettet et politisk kontor med ansvar for internasjonale forbindelser i Amman i Jordan. Hamas har gjennom flere år fått politisk, økonomisk og militær støtte særlig fra Iran, Saudi-Arabia og Qatar, samt fra privatpersoner.

Før borgerkrigen i Syria, som brøt ut i 2011, ble Hamas ledet fra Syrias hovedstad Damaskus. Tidlig i den syriske borgerkrigen flyttet Hamas sin base ut av landet. Bevegelsens øverste leder på den tiden, Khaled Meshal, hadde fra 2012 tilhold i Qatar. Han overtok etter Abdelaziz al-Rantissi som i 2004 ble drept i et israelsk attentat. I mai 2017 ble Ismail Haniyeh valgt til Hamas' neste leder. Haniyeh har base i Gaza.

Det blir ofte referert til Hamas' charter fra 1988 når bevegelsens ideologi og politiske oppførsel skal forklares. Likevel har Hamas-ledere og medlemmer sjelden, om aldri, referert til charteret, og det har ofte vært en kilde til flauhet innad i bevegelsen.

I mai 2017 lanserte Hamas sitt nye charter. Dette kom på plass etter en lang intern prosess. Enkelte av prinsippene i det originale charteret hadde bevegelsen i praksis fraveket over lang tid, gjennom en mer pragmatisk realpolitikk, og de eksplisitte antisemittiske referansene ble fjernet. Det ble samtidig åpnet for en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967 selv om Hamas fortsatt ikke anerkjenner staten Israels legitimitet. I det nye charteret ble også den formelle koblingen til den bredere muslimske brorskapsbevegelsen fjernet, og Hamas presenterte seg som en palestinsk nasjonal bevegelse. Hamas er motstander av sionismen og den israelske staten, som bevegelsen anser for ikke å ha noen legitimitet. Den kjemper for en selvstendig palestinsk – islamsk – stat og regner en militær løsning som eneste mulighet for å frigjøre Palestina. Gjennom charteret står organisasjonen prinsipielt på at staten Israel må opphøre å eksistere. Hamas-ledere har imidlertid, blant annet ved å gå inn i den palestinske samlingsregjeringen i 2014, akseptert den israelske statens eksistens innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967. Dermed aksepteres også i praksis at en selvstendig palestinsk stat opprettes på det resterende territoriet som tilhørte mandatområdet Palestina før Palestina-krigen og etableringen av Israel i 1948, altså Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Dette innebærer den tostatsløsningen som også ligger i Oslo-avtalen som ble inngått i 1993, og som Hamas har avvist.

Bevegelsens tidlige popularitet ble satt i sammenheng med tiltagende misnøye med den Fatah-dominerte politiske ledelsen i selvstyreområdene, så vel som vanskelige – og til dels forverrede – sosiale kår for store deler av befolkningen.

Spenninger i det palestinske samfunnet førte til militære kamper mellom sikkerhetsstyrkene til Hamas og Fatah i 2007. Deretter har Hamas i praksis styrt Gaza. Det har blitt gjort gjentatte forsøk på å forsone Hamas og Fatah. Eksempelvis kom de to gruppene fram til en forsoningsavtale i oktober 2017, men denne kollapset. Hamas har betydelig oppslutning blant befolkningen på Gaza, men meningsmålinger forut for krigen med Israel i 2014 – Operasjon Protective Edge – viste synkende popularitet.

Etter revolusjonen i Egypt i 2011, som var en del av Den arabiske våren, fikk Hamas økt støtte fra den nye regjeringen utgått fra Det muslimske brorskap. Da denne, og president Mohamed Morsi, ble avsatt i et militærkupp i 2013, la Egypt på ny press på Hamas.

For Israel representerer Hamas en militær trussel. Samtidig er det en fare forbundet ved et svekket Hamas, ved at mer ytterliggående, islamistiske grupper eventuelt styrker sin posisjon på bekostning av Hamas. Det er derfor et diskusjonsspørsmål om Israel er tjent med å ødelegge Hamas helt, i den grad dette er mulig, eller bare svekke bevegelsens militære evne.

I mai 2021 skulle det avholdes et nytt palestinsk parlamentsvalg, og det var ventet at Hamas kom til å gjøre det relativt bra, men dette valget ble utsatt på ubestemt tid av president Mahmoud Abbas.

Oppslutningen om Hamas økte gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet. Partiet boikottet presidentvalget i 2005, men vant valget til den palestinske nasjonalforsamlingen i 2006. Partiet fikk da 74 av i alt 132 mandater og dannet deretter regjering under ledelse av Ismail Haniyeh. Denne ble langt på vei internasjonalt isolert som følge av sanksjoner.

Hamas' forhold til det tidligere styrende partiet Fatah ble anstrengt grunnet skiftet i det palestinske maktforholdet. Uten å lykkes med å danne en enhetsregjering, eskalerte spenningen mellom de to gruppene, og i juni 2007 tok Hamas kontroll over Gazastripen etter militære sammenstøt mellom partiene. Etter «borgerkrigen» i 2007 fortsatte konflikten. Fatah så det som et statskupp, mens Hamas hevdet sin rett til å styre etter valgseieren.

Etter overtakelsen av Gazastripen og opprettelsen av lov og orden, gjennomførte Hamas flere større omstruktureringer av det lokale byråkratiet. Hamas-regjeringen gjennomførte for eksempel undersøkelser av byråkrater og tjenestemenn for å sikre at de var lojale til Hamas, mens dommere og aktorer nesten utelukkende ble erstattet av Hamas-godkjente personer innenfor rettsvesenet. Håndhevelse av loven og sikkerhetsansvar ble overtatt av det Hamas-kontrollerte Utøvende styrker (Executive Forces, EF) og Izz al-Din al-Qassam-brigaden, den væpnede fløyen.

Mens splittelsen mellom Gaza og Vestbredden og Hamas og Fatah konsoliderte seg fra 2010, begynte Hamas-ministre i stor grad å utvikle tiårsplaner for å utvikle Gaza uten å ta hensyn til en mulig palestinsk gjenforening. Politisk polarisering hadde også begynt å slå sosiale røtter som påvirket hvem man giftet seg med og omgikk med sosialt. Til tross for den politiske splittelsen og Hamas' styre av Gazastripen, samarbeidet Hamas med Fatah gjennom uoffisielle kanaler.

Så lenge Hamas-regjeringen var internasjonalt isolert, var det noen tjenester som bare kunne gis i samarbeid med Fatah-regjeringen i Ramallah – som for eksempel utstedelse av pass, utdanningsbevis og varetransport. Disse kanalene ble opprettholdt av allerede etablerte personlige nettverk og tillitsforhold i Hamas- og Fatah-byråkratiet til tross for at de offisielle relasjonene var kjølige. Blant palestinske byråkrat-veteraner var det for eksempel Hamas-lojalister som var ansatt av Fatah eller Fatah-lojalister som hadde fått tillit av Hamas. Disse ble velplasserte meglere for å legge til rette for samarbeid mellom Gaza og Ramallah.

Som styringsparti måtte Hamas i større grad balansere mellom det å være en væpnet geriljabevegelse og et ansvarlig styringsparti. Allerede i 2007 ba Ismail Haniyeh de andre væpnede fraksjonene om ikke å sende raketter mot Israel fordi Hamas visste dette ville bety stengte grenseoverganger uten innførsel av medisiner, mat, drivstoff og bygningsmaterialer. Selv om Hamas har sendt raketter mot Israel og deltatt i flere stridigheter, har Hamas også understreket at det er i palestinernes interesse å unngå opptrapping av konflikten. Dette har ført til at andre palestinske væpnede grupper, som Palestinsk islamsk jihad, har vokst på Gazastripen.

Forløperen til Hamas, Det palestinske muslimske brorskapet, konsentrerte sin innsats om misjonering og sosiale tjenester i Gaza. De fremste organene for disse tjenestene var Det islamske samfunn (al-jam'iyya al-islamiyya), grunnlagt i 1967, og Det islamske senteret (al-mujamma' al-islami), etablert rundt 1976. Brorskapet etablerte seg også tungt i utdanningssektoren da Det islamske universitetet i Gaza ble etablert i 1978, og som bevegelsen tok kontroll over fra PLO etter et budsjettunderskudd som ble kompensert av Det islamske senteret.

Det islamske samfunn fokuserte hovedsakelig på utdanning knyttet til religiøse og sosiale temaer, rekreasjonsprogrammer som turer og speiderleir og sportstilbud. Det islamske senteret hadde en mer omfattende tilnærming som innebar oppføring av moskeer, barnehager, skoler og medisinske klinikker på Gazastripen. Sistnevnte utviklet seg til basen for utvikling, administrasjon og kontroll av religiøse og pedagogiske islamske institusjoner i Gaza og var som sådan Brorskapets institusjonelle rammeverk for å gjennomføre det meste av sine aktiviteter.

Palestinske islamister var på mange måter pionerer i å omforme ideologi og religion til et praktisk program som tilbød tjenester til befolkningen gjennom frivillige organisasjoner. En av årsakene var at deres ideologiske motparter i Midtøsten ble hindret fra slike initiativer, ettersom mange arabiske regimer la strenge begrensninger på ikke-statlige aktiviteter som kombinerte religion og utdanning. Flere av grunnleggerne av Det islamske senteret som Abd al-Aziz al-Rantissi og Mahmoud al-Zahar hadde også utdannet seg i USA eller Egypt som leger, tannleger, farmasøyter, ingeniører og pedagoger, tjenester det var desperat behov for på Gazastripen.

Det var nettopp dette nettverket av sosiale tjenester som Hamas arvet da bevegelsen ble dannet i 1987. Likevel, fordi Hamas først og fremst var en politisk bevegelse, endret forholdet til disse tjenestene seg fra 1990-tallet: Fra å i større grad fokusere på sosiale tjenester som en form for misjonering og spredning av muslimsk fromhet til å tilby sosiale tjenester som en form for samfunnsutvikling (en utvikling fra det sosiale til det politiske). Dermed ble mange av tjenestene Hamas tilbød mindre ideologiske og misjonerende, og mer åpne og innovative i denne perioden.

Målsettingen til de sosiale tjenestene var like fullt å komplementere, styrke og institusjonalisere Hamas som en politisk aktør og befeste bevegelsens posisjon i det palestinske samfunnet som den naturlige arvingen til Det muslimske brorskapet. Hamas' konkurranse med PLO, samt presset fra Israel, førte videre til en utvidelse av den sosiale og politiske infrastrukturen som i større grad ble byråkratisert. Med andre ord, Hamas fortsatte å utvikle de sosiale tjenestene til tross for at bevegelsen ble med i den væpna motstandskampen, og erfaringen, det religiøse engasjementet og stødig finansiering tillot Hamas å bli en av de mest effektive leverandørene av sosiale tjenester i de okkuperte palestinske områdene.

Samtidig har de sosiale tjenestene til Hamas utviklet seg, blitt profesjonalisert, samt standardisert med palestinske nasjonale krav, samtidig som målet for de sosiale tjenestene har endret seg etter hvert som bevegelsen har modnet. Mot 2000-tallet da bevegelsen ble mer pragmatisk og mindre doktrinær, utviklet Hamas' aksept for sivilsamfunnet seg med en forståelse av islamske institusjoner som del av en større helhet sammen med sine sekulære motparter.

Hamas aksepterte med andre ord i større grad den bestående politiske orden i det palestinske samfunnet, og selv om de sosiale tjenestene hadde et politisk formål, ble islamsk sosial aktivisme i økende grad en del av palestinske hovedstrømninger. Ett eksempel er utdanningsfeltet. Islamske barnehager – institusjoner brukt for, i beste fall, intens misjonering – fikk for eksempel nå en standard læreplan godkjent av det palestinske utdanningsdepartementet. Dette gjaldt også for skoler på grunnskole- og ungdomsskolenivå. Helseklinikkene til Hamas har også blitt profesjonaliserte, og bevegelsen tilbyr tertiære og høyt spesialiserte helsetjenester i de okkuperte områdene. I den økonomiske sektoren har Hamas også utviklet banktjenester med fire islamske banker og mer enn tjue grener i de okkuperte palestinske områdene. Med andre ord arbeider i dag islamske institusjoner med, og blir regulert av, relevante palestinske departementer.

Hamas’ militære aktivitet har vært styrt av pragmatisme og realpolitikk. Denne aktiviteten har inkludert skyting, knivstikking, selvmordsbombinger og rakettutskytninger mot israelske mål. Hamas har også likvidert det bevegelsen mener er palestinske kollaboratører.

Organisasjonsstrukturen og interne maktkamper har delvis påvirket Hamas’ voldsbruk. Selve grunnleggelsen av Hamas i 1987 var ikke et resultat av langvarig planlegging, men gjort raskt av frykt for å bli marginalisert av Den første intifadaen. Dette førte til en løs organisatorisk konsolidering. Samtidig satt store deler av Hamas-lederskapet i israelske fengsler fra slutten av 1980-tallet.

Disse faktorene fremhevet behovet for å omstrukturere organisasjonen med et klart organisatorisk skille mellom den politiske, sosiale, og militære delen av Hamas. Dette var starten for Izz al-Din al-Qassam-brigaden, den militære fløyen til Hamas i 1991. Samtidig ble en lederskapsstruktur etablert i utlandet for å sikre kontinuitet mens lederskapet i de okkuperte palestinske områdene (intern-lederskapet) satt i fengsel.

Fordi diaspora-lederskapet – ledet av blant andre Khalid Mishal og Musa Abu Marzuq – kontrollerte inntektskildene til bevegelsen, hadde de også i realiteten kontroll over al-Qassam-brigaden. Diaspora-lederskapet var langt mer kompromissløse og militante, delvis fordi de ikke fikk erfare Israels respons (fengsling, likvidering, vold) direkte på kroppen. Militarisme, gjennom kontroll over al-Qassam-brigaden, var også et middel for å unngå å bli marginalisert av intern-lederskapet i de okkuperte områdene.

Disse spenningene ble særlig tydelig på midten av 1990-tallet da det ble gjort forsøk på forsoning mellom den interne Hamas-ledelsen og de nyetablerte Palestinske selvstyremyndighetene til Yasir Arafat, samt den interne debatten om hvorvidt man skulle delta i lovgivende valg i 1996. Den militære delen av Hamas var helt siden Den første intifadaen desentralisert for å unngå å bli oppdaget av Israel, og helt fra starten av har enkeltceller gjennomført angrep uten autorisasjon fra lederskapet i Hamas.

Hamas' vold har i stor grad vært kontrollert og kalkulert ut fra realpolitiske vurderinger og hva som tjener bevegelsen på kort og mellomlang sikt. Ikke bare forholdet til Israel, men også intrapalestinsk utvikling forklarer voldsnivået til Hamas og de midlene som tas i bruk. Selv om selvmordsbombingene på 1990-tallet og motstanden mot fredsprosessen var ideologisk motivert, fryktet også Hamas at Fatah kunne skyve den islamske opposisjonen helt til side hvis forhandlingene lyktes. Uten en oppfattet alternativ politisk plattform for å utfordre sin rival, ble vold et attraktivt alternativ for Hamas i kampen for å svekke Fatah.

Dette forklarer blant annet hvorfor både Hamas og Palestinsk islamsk jihad tok en pause i volden mellom august 1995 og februar 1996. Årsaken var først presset de erfarte fra både Israel og Selvstyremyndighetene og deretter frykten for å fremmedgjøre en palestinsk befolkning som fortsatt hadde tro på en fredsløsning. På grunn av den store offentlige kritikken mot selvmordsaksjonene la Hamas seg på en mer passiv linje.

Dermed er det ikke religion eller ideologi som i seg selv dikterer Hamas' taktikk, men politiske og strategiske overveielser som hvordan palestinernes innflytelse kan styrkes selv med begrensede ressurser. Det strategiske påvirker med andre ord hvordan religion blir fortolket. Som sådan har også Hamas åpnet opp for en langvarig våpenhvile med Israel (hudna) med krav blant annet om israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte palestinske områdene og etableringen av en palestinsk stat.

• Hamas' program (2017)
• Palestina
• Palestinas historie etter 1948
• Intifada
• Palestinas politiske system
• Palestinsk islamsk jihad

• Baconi, Tareq (2018) Hamas Contained: The Rise and Pacification of Palestinian Resistance. Stanford University Press.
• Brenner, Björn (2017) Gaza under Hamas: From Islamic Democracy to Islamist Governance. I.B. Tauris.
• Gunning, Jeroen (2009) Hamas in Politics: Democracy, Religion, Violence. Hurst & Company.
• Hroub, Khaled (2016) Hamas: Political Thought and Practice. Institute for Palestine Studies.
• Mishal, Shaul & Sela, Avraham (2006) The Palestinian Hamas: Vision, Violence, and Coexistence. Columbia University Press.
• Roy, Sara (2014) Hamas and Civil Society in Gaza: Engaging the Islamist Social Sector. Princeton University Press.
• Tamimi, Azzam (2009) Hamas: Unwritten Chapters. Hurst & Company.
• Tuastad, Dag Henrik (2014) Palestinske utfordringer. Cappelen Damm.