peronisme

Peronismen er forankret i arbeiderbevegelsen, men lar seg ikke enkelt plassere på venstre- eller høyresiden, hvis man bruker norsk eller europeisk politikk som utgangspunkt. Grunnen til dette er at peronismen har blandet tankegods fra ulike politiske retninger og har endret seg mye over tid. Populisme har vært et framtredende trekk hos flere av peronistpartiets presidenter.

Juan Domingo Perón fikk stillingen som leder for sekretariatet for arbeid etter militærkuppet i 1943, og fikk gjennomført politiske reformer som skaffet ham stor støtte i arbeiderklassen. Da han ble avskjediget og fengslet i 1945 medførte dette massive protester fra arbeiderklassen, som endte med Peróns frigivelse og demokratiske valg året etter. Perón vant dette valget med 53 prosent av stemmene.

Som president bygde han opp en bred politisk allianse, med arbeidere, kirken, industrieiere og militæret som sentrale aktører. Samtidig nølte han ikke med å stemple de som var i opposisjon til denne alliansen som fiender av Argentina. På den ene siden utvidet han demokratiet ved å inkludere arbeiderklassen og kvinner i landets politiske system. På den andre siden innskrenket han demokratiet ved å undergrave politiske institusjoner og friheter.

Alliansen av militære og sivile aktører som styrtet Perón i 1955 prøvde å etablere et demokratisk system som ekskluderte peronismen. De regnet med at oppslutningen om peronismen ville forvitre raskt med Perón i eksil. Men der tok de feil, og oppslutningen om peronismen forble høy. Dette medførte et udemokratisk og ustabilt politisk system, hvor det partiet som hadde størst velgeroppslutning var forbudt. Etter 18 år med forbud mot peronistpartiet, økende politiske uroligheter og tre militærdiktaturer (1955–1958, 1962–1963 og 1966–1973), ble peronistpartiet igjen tillatt ved valget i 1973. Peronistpartiets kandidat, Héctor José Cámpora (1909–1980), vant valget, og lot Perón vende hjem. Han skrev nesten umiddelbart ut nyvalg, som Perón vant med 62 prosent av stemmene.

Mange argentinere hadde forhåpninger om at Perón kunne bringe landet ut av den dype politiske og økonomiske krisen det befant seg i. Perón døde imidlertid mindre enn et år etter at han ble valgt. Hans kone og visepresident, María Estela Martínez de Perón, overtok presidentembetet, men viste seg ute av stand til å hindre økonomisk nedgang, galopperende inflasjon og en kraftig økning i politisk vold. 24. mars 1976 ble regjeringen hennes styrtet i et militærkupp.

Ved overgangen til demokrati i 1983 gikk peronistpartiet på sitt første valgnederlag og Raúl Alfonsín fra la Unión Cívica Radical ble president. Peronistpartiet kom imidlertid tilbake til makten med Carlos Menems valgseier i 1989. Menem foretok en helomvending i mange av peronismens hjertesaker. Arbeiderrettigheter, økonomisk nasjonalisme og statsdrevet industrialisering ble byttet ut med deregulering av arbeidsmarkedet, frihandel og privatisering. Mange mener at Menems helomvending viser at peronismen egentlig ikke har noe ideologisk innhold, men først og fremst er en politisk organisasjon med vilje til makt og styringsevne.

Etter den dype økonomiske krisen i 2001 vant peronisten Néstor Kirchner valget i 2003. Kirchners ektefelle, Cristina Fernández, vant de to påfølgende valgene og peronistene ble således sittende ved makten i tolv år. Kirchner og Fernández førte en politikk som lignet mer på den klassiske peronismen, med omfordeling til fordel for arbeiderklassen, modernisert økonomisk nasjonalisme og forsøk på å konsentrere makt hos presidenten. Etter fire år med Mauricio Macri som president, vant peronistene presidentvalget nok en gang på tampen av 2019 med Alberto Fernández.

• Argentinas historie
• Økonomi og næringsliv i Argentina