Fra 900-tallet frem til midten av 1200-tallet hadde ismaelittene stor betydning for intellektuelt og kunstnerisk liv. Doktrinen har fått en lang rekke utforminger, men det finnes også en felles tematikk. Karakteristisk er det grunnleggende skillet som trekkes mellom religionens ytre uttrykk og symboler, som skifter med tid og sted, og religionens indre, hemmelige og esoteriske budskap, som er evig og uforanderlig.
Ismaelittisk filosofi ble tidlig påvirket av ny-platonske og gnostiske ideer. De ulike systemene tar utgangspunkt i emanasjonslære: Gud er én, utilgjengelig for den menneskelige fornuft, alt eksisterende er utgått fra Ham, også den materielle verden. Gud emanerer Verdensånden (gr. nous anvendes i noen tekster), som igjen emanerer Verdenssjelen (gr. pneuma). I menneskenes verden emanerer Verdensånden en syklus av store profeter, ofte delt i grupper på sju. Verdenssjelen emanerer imamene, som er profetenes følgesvenner og hjelpere.
Bare et fåtall individer har åndelige og intellektuelle forutsetninger for å tilegne seg de religiøse sannheter fullt ut; vanlige tilhengere avkreves først og fremst lydighet overfor imamene. Tidlige ismaelittiske traktater (cirka 880) viser hvordan man hadde utviklet en esoterisk korantolkning som skulle avdekke tekstens skjulte mening. En omfattende og filosofisk betydningsfull ismaelittisk litteratur er overlevert. Litteraturen var lite kjent i Vesten før den russiske orientalisten Vladimir Ivanov publiserte sine studier i 1930-årene, men er i dag gjenstand for stor interesse blant forskere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.