Hypotetisk deduktiv metode regnes i dag av mange som den grunnleggende metode i moderne naturvitenskap.

Den hypotetisk-deduktive metode tar utgangspunkt i en (hypo)tese H (en påstand eller antagelse) hvis holdbarhet man ønsker å undersøke. Dette gjør man ved å trekke (dedusere) slutninger (S) fra hypotesen: resonnementet er at hvis H er sann, så må S også være sann, fordi S følger logisk av H. S skal da helst være noe som kan la seg observere ved sanseerfaring, gjerne ved bruk av spesielle instrumenter (for eksempel kikkert eller mikroskop) eller ved at man gjør et eksperiment. I slike tilfeller kalles S ofte «testimplikasjon». S vil ofte være en forutsigelse av en naturbegivenhet.

Hvis nå det forutsagte ikke inntreffer (og S altså viser seg å være feilaktig), kan man trekke den slutning at da må rimeligvis H være falsk også. For hvis det viser seg at en logisk konsekvens av H (nemlig S) ikke er sann, så kan ikke H være sann heller. Og da har observasjonen/eksperimentet falsifisert H (vist at H er falsk), med mindre vi også brukte andre premisser i tillegg til H da vi deduserte S.

Som oftest i en vitenskapelig undersøkelse eller test er en eller flere premisser, eller «hjelpehypoteser» forutsatt. Dersom S viser seg ikke å være sann, finnes det ingen logisk grunn for å avgjøre hvilken hypotese som skal oppgis. Dette kalles ofte «Duhems problem», etter den franske fysikeren og vitenskapsteoretikeren Pierre Duhem, og viser at selv om falsifikasjon i prinsippet er mulig, ved at S er avledet av en og bare en (hypo)tese H, så er falsifikasjon i praksis så godt som umulig.

Om nå observasjonen/eksperimentet viser at S er sann, kan vi likevel ikke trekke den slutning at H også er sann. Det ville være en logisk feilslutning. Men vi kan fortsette å anta at H er holdbar – inntil det motsatte er bevist. Når en logisk følge (forutsigelse) av H viser seg å være sann, blir Hs troverdighet styrket uten at Hs definitive sannhet er bevist. Erfaringsbegrunnede teorier og «naturlover» kan aldri la seg bevise definitivt og endelig, og bare i helt spesielle tilfeller endelig falsifiseres. Bekreftelse eller avkreftelse regnes derfor som det betydeligste resultat som man kan oppnå i vitenskapen.

I historien

I historien kom denne metoden for alvor inn med de nye naturvitenskapene på 1500- og 1600-tallet. Bevisstheten om en slik metode som skulle være et systematisk og dynamisk bindeledd mellom observasjon og erfaring på den ene siden, og logisk gyldig resonnement på den andre, stammer fra naturforskerne på 1600-tallet (Galilei, Huygens), og ikke fra filosofene. Filosofenes interesse for denne metoden våknet først langt senere.

Den logiske struktur som kjennetegner hypotetisk-deduktiv metode er sentral i naturvitenskapelige forklaringer og forutsigelser, som i denne sammenheng gjerne regnes som to sider av samme sak: nemlig den lovmessige avhengighet mellom fenomener i naturen. Det er i dag omstridt i hvilken utstrekning metoden finner legitim anvendelse også utenfor naturvitenskapene. Spesielt omstridt er tesen om at hermeneutikk er den hypotetisk-deduktive metode anvendt på meningsfylt materiale. Se også forklaring og lov.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg