freestyle

I kulekjøring skal man kjøre raskest mulig ned en bratt bakke (helning rundt 28 grader), som er 200–270 meter lang og jevnt dekket med store kuler. Kjøringen skal være i bakkens fallinje, med kjappe og rytmiske svinger over kulene. Underveis gjør man to kunstferdige og ulike hopp og må passere visse kontrollporter. Dommerne gir poeng for kjøreteknikk (teller 50 prosent), utførelse av hoppene (teller 25 prosent) og anvendt tid (teller 25 prosent). Det holdes også konkurranser i parallellkjøring, hvor to og to løpere kjører samtidig ved siden av hverandre og bare vinneren går videre til neste runde. I kulekjøring benyttes vanlige slalåmski og korte staver.

En freestyle-hoppbakke omfatter flere snøramper som er fra to til tre meter høye og formet som spretthopp. De ligger ved siden av hverandre mellom et slakt tilløp og et bratt unnarenn med helning rundt 37 grader. Hver deltaker skal gjøre to forskjellige og på forhånd oppgitte hopp, og velger rampe som passer til hoppet. Hoppene skal være høye, luftige og akrobatiske, med innlagte saltoer med og uten skru. Dommerne gir poeng for sats, høyde og lengde (teller 20 prosent), stil, utførelse og presisjon i bevegelsene (teller 50 prosent) og landing (teller 30 prosent). Sluttkarakteren multipliseres med hoppets vanskelighetsgrad, og poengene for de to hoppene summeres. Man benytter ski av valgfri lengde og ikke staver. Hopp kalles aerials på engelsk.

I skicross starter fire løpere samtidig og kjører ned en løype med kuler, hopp, portflagg og doserte svinger, de to første i mål går videre til neste runde. I første runde starter 32 løpere fordelt på åtte heat, deretter fire kvartfinaler, to semifinaler og finale. Skicross kjøres også med 48 løpere i første runde og seks løpere per heat, hvor tre går videre. Bakken har en høydeforskjell på 130–250 meter, gjennomsnittlig helning på 15 grader og skal medføre en kjøretid på 35–60 sekunder.

I slopestyle kjøres det individuelt i en løype med store hopp, rails (rekkverk) og hindre på alpine ski med tupp i begge ender og korte staver. Noen triks utføres baklengs, derfor brukes ski med tupp både i begge ender. Skiløperen får poeng fra dommere, og bedømmes ut i fra høyde, vanskelighetsgrad, variasjon, kvalitet og originalitet i utførelsen. Det kjøres flere omganger.

I halfpipe brukes, som i snøbrett, en jevnt hellende og rett snøbane formet som en bred U med bratte vegger, som er loddrette på toppen. Man kjører nedover banen fra vegg til vegg og utfører kunstferdige og akrobatiske momenter i luftige hopp over veggen når man snur. En vanlig halfpipe skal være 100–140 meter lang og 14–18 meter bred, med anbefalt vegghøyde 3,5 meter og helning på 16 grader. I finalen kjører man to omganger, hvor den beste teller. 5 dommere bedømmer kjøringen.

I big air kjører løperen ned en bratt bakke eller rampe over et stort hopp. Skiløperen har kun ett forsøk per omgang, siden det er kun ett hopp. Som i slopestyle, bruker løperen alpine ski med tupp i begge ender og korte staver. Både hoppet og landingen kan utføres forlengs eller baklengs. Dommere gir poeng, ut i fra vanskelighetsgrad, kvalitet og originalitet. Det trekkes kraftig i poengene om løperen ikke klarer å lande stående på skiene.

De første konkurransene i freestyle ble holdt i USA i siste halvdel av 1960-årene. Idretten ble i 1979 tatt opp på programmet til Det internasjonale skiforbundet (FIS), som arrangerte årlige verdenscuper fra 1980 og VM fra 1986, nå annethvert år. I OL i 1988 var freestyle demonstrasjonsgren, kulekjøring ble offisiell OL-øvelse i 1992 og hopp i 1994.

Til Norge kom idretten i slutten av 1970-årene og er fra 1983 organisert som egen komité i Norges Skiforbund. NM har vært avholdt fra 1984. Norske utøvere har hevdet seg bra internasjonalt, blant andre Kari Traa, Stine Lise Hattestad og Rune Kristiansen.

• norske internasjonale mestere i freestyle
• skisport