Egyptologi. I 1927, fem år etter at Howard Carter fant Tut-Ankh-Amons grav, kunne han åpne lokket til mumiekisten med kongens dødsmaske.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Egyptologi, vitenskapen om Det gamle Egypts språk, litteratur, historie, religion, kunst, kultur og geografi. Selv om det sagnomsuste Egypt, på grunn av sine imponerende monumenter og sin karakteristiske billedskrift (hieroglyfer), har vært gjenstand for en nærmest kontinuerlig interesse i Europa fra antikken til moderne tid, kan det neppe tales om noen egentlig «egyptologi» før etter dechiffreringen av den gammelegyptiske hieroglyfskriften i 1822.

En forsvunnet sivilisasjon

Etter å ha blomstret sammenhengende i over 3000 år, gikk den egyptiske kulturen litt etter litt i oppløsning. Kristendommen, som hadde fått fotfeste i Nilens delta, spredte seg langsomt sørover i hundreårene etter Kristi fødsel, og koptiske kristne ødela en lang rekke monumenter som de ikke bare anså for å være hedenske, men også som velegnet til egne byggeformål.

Da islams hærer erobret Egypt i 641 evt., var hieroglyfskriften forlengst gått i glemmeboken. Også for muslimene representerte monumentene djevelens verk, men kunne brukes som steinbrudd for egne byggearbeider. Sand og ødeleggelser gjorde til sammen sitt til at det gamle Egypt etter hvert forsvant helt. Bare de imponerende pyramidene og andre ruiner tiltrakk seg de besøkendes oppmerksomhet og minnet om fordums storhet. Slik ble landet opplevd av fromme pilegrimer som i middelalderen reiste til Egypt for å besøke de hellige stedene.

Kunnskapen om Egypt i Europa før 1800

Egyptiske monumenter var ikke helt ukjent i Vesten. Etter romernes erobring av Egypt i år 30 fvt., brakte flere keisere monumenter (blant annet en rekke obelisker) med seg hjem for å sette opp i rikets byer. Velstående romere skaffet seg egyptiske antikviteter til dekorasjon i hus og hage. Også til de mange egyptiske templer i Romerriket ble det brakt gjenstander fra hjemlandet.

Kjennskapet til det gamle Egypt i Europa utviklet seg likevel ikke for alvor før med renessansen. Samtidig med gjenoppdagelsen av de klassiske forfatterne ble man også oppmerksom på deres beskrivelser av det gamle Egypt og dets kultur og monumenter. Herodot hadde besøkt landet i det 5. årh. fvt. og beskrev pyramidene og templene. Andre klassiske forfattere som nevner Egypt er Apuleius, Appian, Diodoros Siculus, Jamblikhos, Plutark og Strabon. Også kristne forfattere som Clemens av Alexandria, Evsebios og Lactantius omtaler Egypt i sine verker. Samtlige av disse forfatterne er preget av fordommer og manglende forståelse, og arven fra antikken kom i virkeligheten til å forsinke egyptologiens utvikling. Dette gjaldt særlig forestillingen om at hieroglyfskriften var en ren symbolskrift og at tekstene inneholdt esoteriske filosofiske systemer.

På 1600-tallet begynte de første reisene til Egypt for Egypts egen skyld. For eksempel reiste Pietro della Valle (1586–1652) i årene 1614–1626 gjennom hele det østlige middelhavsområdet og brakte mumier og koptiske manuskripter med seg hjem til Italia. Også den sprenglærde Athanasius Kircher (1602–1680) arbeidet med koptiske manuskripter. Gjennom hele 1600- og 1700-tallet arbeidet man videre på det forfeilede grunnlaget som var lagt med antikken og renessansen og forsøkte forgjeves å løse hieroglyfskriftens gåte.

Ekspedisjonene

Den som egentlig la grunnlaget for egyptologiens utvikling i moderne tid, var Napoleon, som sendte en militær ekspedisjon til Egypt i 1798. Ekspedisjonen brakte med seg en stor gruppe vitenskapsmenn og kunstnere for å samle informasjon. Under ledelse av maleren og forskeren Domenique Vivant Denon utkom i årene 1809–1813 det fremragende illustrerte 24 bindsverket «Egypts beskrivelse». Med ett var Egypts monumenter tilgjengelige for europeiske forskere. Verket fikk en enorm påvirkning også på Europas åndsliv, der «egyptifiseringen» gjenspeilte seg i moter, litteratur, kunst og arkitektur. Flere ekspedisjoner fulgte. Blant annet foretok Jean-François Champollion og I. Rosellini en reise i 1828–1829, og Karl Richard Lepsius dro i årene 1842–1845 med tegnere gjennom det indre Egypt og brakte med seg tekster og gjenstander tilbake til Europa.

I de vitenskapelige ekspedisjonenes kjølvann skaptes en voldsom interesse for det gamle Egypt og for egyptiske antikviteter. Dette gav grobunn for eventyrervirksomhet og illegale utgravninger, noe som resulterte i at store mengder antikviteter ble brakt fra Egypt til Europa. Disse utgjør i dag grunnstammen i de store museenes samlinger i Europa og USA. Blant dem som var tidlig ute, var italieneren Giovanni Batista Belzoni som forsynte seg fritt med store mengder av egyptiske antikviteter. Disse ble brakt til England i 1821 og utgjør grunnstammen i den store samlingen i British Museum.

Hieroglyfskriftens dechiffrering og utviklingen av egyptologien som vitenskap

Et av de beskriftede monumentene som en av Napoleons soldater hadde oppdaget i 1799, Rosettasteinen (som ble brakt til England i 1802), skulle gi nøkkelen til dechiffreringen av hieroglyfskriften. Steinen har den samme teksten i tre forskjellige versjoner, hieroglyfskrift, demotisk skrift og gresk, og flere kastet seg over studiet av disse tekstene. Svensken J. D. Åkerblad (1763–1819) klarte såvidt å lese noe av teksten, og den språkbegavede engelskmannen T. Young (1773–1829) ytet et vesentlig bidrag til løsningen. Det skulle imidlertid bli den lærde franskmannen Jean-François Champollion (1790–1832) som løste mysteriet i 1822. Dermed var det åpnet for direkte tilgang til det gamle Egypts rike kultur.

Champollions pionerarbeid ble videreutviklet av kjente navn som franskmennene Emmanuel de Rougé (1811–1872) og Auguste Ferdinand-François Mariette (1821–1881) og av tyskerne Karl Richard Lepsius (1810–1884) og Heinrich Karl Brugsch (1827–1894). Den siste er særlig kjent for å ha lagt grunnlaget for det vitenskapelige studium av demotisk (den egyptiske kursivskriften som ble brukt i sen-egyptisk tid og i den gresk-romerske perioden). Til de tidlige pionerene hører også nordmannen Jens Lieblein (1827–1911).

I årene mellom 1880 og den første verdenskrig gjorde faget store fremskritt. Ikke uten grunn omtales perioden ofte som egyptologiens gullalder. Tyskeren Adolf Erman (1854–1937) publiserte sine klassiske grammatikker i 1880 og i 1884 og la dermed grunnlaget for en nøyaktigere oversettelse av tekstene. Erman utgav i 1886 også den første egyptiske kulturhistorien bygd på primærkildene. Sammen med Hermann Grapow utgav han en flerbinds ordbok til det egyptiske språk. I 1887 kom Eduard Meyers (1855–1930) egyptiske historie ut og korrigerte, på grunnlag av egyptiske primærkilder, en rekke av antikkens feilinformasjoner. Briten Francis Llewellyn Griffith (1862–1934) og tyskeren Wilhelm Spiegelberg (1870–1930) gjorde store fremskritt innenfor studiet av demotisk.

De tidligere skattejakter og gravrøverier, som hadde ødelagt mer informasjon enn de hadde fremskaffet, ble erstattet av Sir Flinders Petries (1853–1942) utgravninger og den begynnende vitenskapelige arkeologi. Hans metoder ble senere forbedret, særlig av amerikaneren George Andrew Reisner (1867–1942). Et annet viktig navn innenfor så vel arkeologi som religionshistorie er Gaston Camille Charles Maspero (1846–1916).

På dette grunnlaget bygde så i nyere tid kjente egyptologer som Kurt Heinrich Sethe (1869–1934) og Alan H. Gardiner (1879–1963) videre. Gardiner viet seg særlig til studiet av papyrer skrevet med den hieratiske kursivskriften. Dessuten ble hans egyptiske grammatikk lærebok for flere generasjoner.

De første tilløp til en egyptisk kunsthistorie fikk et endelig gjennombrudd med H. Schäfer (1869–1957). Hermann Kees (1886–1964) utgav den første systematiske fremstillingen av gammelegyptisk administrasjon og forvaltning. Henri Frankfurt (1897–1954) og Alexandre Moret (1868–1938) videreutviklet studiet av gammelegyptisk religion. Hans Jakob Polotsky (1905–1994), som regnes som en av de største egyptologer i moderne tid, leverte vesentlige bidrag til egyptisk og koptisk grammatikk.

Selv om det kan pekes på viktige arkeologiske enkeltbegivenheter også på 1900-tallet (som Howard Carters oppdagelse av Tutankhamons grav i 1922 og Nubia-ekspedisjonen på 1960-tallet), kjennetegnes utviklingen av egyptologien i nyere tid ikke i første rekke av spektakulære arkeologiske funn (det er fortsatt mange steder som er lite utforsket), men av en stadig økende kunnskap, forbedring av fagets metoder innenfor alle områder og av sterk spesialisering. I de aller seneste tiårene har det særlig skjedd en dreining vekk fra den ensidige opptattheten av store monumenter og mot en større interesse for sosioøkonomiske forhold (særlig økonomi, dagligliv, kvinnens stilling) og for førhistorisk tid. De har også blitt en økt interdisiplinær utveksling med andre fagområder, for eksempel sosiologi, antropologi og natur-vitenskapelige fag.

I dag arbeider ca. 300 utdannede egyptologer ved universitetsinstitutter, museer og ulike arkeologiske institusjoner over hele verden. Forskningsresultatene publiseres i monografier og i en rekke fagtidsskrifter, hvorav ca. 10 er rent egyptologiske. Den første egyptologkongressen ble holdt i Kairo i 1976 og har siden vært arrangert hvert tredje år. Det finnes over 500 museer som har samlinger av egyptiske antikviteter, i første rekke i USA, Egypt og Europa, men også i Australia, Brasil, Cuba, Japan, Mexico og Sudan. I Norge finnes noen tekster og gjenstander i museer og biblioteker, men ingen samling av betydning. Landets eneste professor i egyptologi finnes i dag i Bergen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg