korrektur

Korrektur er gjennomsyn og rettelse av tekst før publisering; eller mer generelt en rettelse eller korrektiv.

Korrektur var tradisjonelt et avtrykk av typografisk sats, for å kontrollere at satsen var i overensstemmelse med manuskriptet, og betegnet også retting på et korrekturavtrykk for å bringe dette i samsvar med manuskriptet det var satt etter – lese korrektur. Setterens retting i satsen ble kalt korrigering.

Før digitalteknologien endret hele publiseringsprosessen var det vanlig at trykkeriet leste huskorrektur, det vil si en intern korrektur for å rette egne feil i setteprosessen. Deretter ble teksten sendt i kundekorrektur. Trykkeriet var økonomisk ansvarlig for egne feil, men hvis kunden gjorde endringer i forhold til manuskriptet, ble korrigeringen belastet kunden. Det var ikke uvanlig med både første-, andre- og tredjekorrektur.

Korrekturen ble «trukket av» i egne, enkle håndpresser som gjerne var plassert på setteriet.

For større og mer kompliserte bok- og tidsskriftarbeider kunne kunden be om en korrektur før teksten ble brukket om, såkalt spaltekorrektur, for å få fjernet feil som som senere kunne føre til ny ombrekking. Korrektur etter ombrekking ble kalt ombrukket korrektur.

Digitalteknologien har endret rutiner for korrektur i avis- og forlagsredaksjoner. Feil som tidligere kunne oppstå ved at forfatterens manuskript måtte settes på nytt, skal i prinsippet ikke lenger skje, og denne formen for korrektur er dermed bortfalt. Når det gjelder bøker, foretar uansett forlagene en såkalt språkvask av forfatternes digitale tekster der skrivefeil, ortografiske feil og uheldige formuleringen blir rettet. Det skjer direkte i den digitale teksten, som deretter kan sendes videre til ombrekking. Det er dessuten vanlig med en ny korrekturrunde i forlaget etter ombrekkingen for å sjekke tittelsider, sideoverganger, referanser, bildeplassering, bildetekster osv.