I løpet av 600- og 700-tallet ble antallet tegn i runealfabetet redusert, og noen tegn endret sitt utseende. De såkalte yngre runene ble til. Alt i Eggja-innskriften i Sogn som kan være fra andre halvdel av 600-tallet, merkes endringer. I noen ord der man skulle ventet ᛈ p brukes ᛒ b, og innskriften har to a-runer ᚨ og ᚼ, av ulik lydkvalitet. Overgangsformer er synlige i danske innskrifter fra inngangen til vikingtiden. Innskriften på et stykke hodeskalle fra Ribe i Danmark som er fra tidlig 700-tallet, viser runeformer som ᚼ a, ᚺ h og ᛗ m. Flere gamle runer er ikke med. Risteren skrev innskriften ved hjelp av kun femten tegn.
Innskrifter fra 800-tallet viser et forenklet runealfabet, kjent som yngre futhark, i bruk. Årsakene til denne forandringen er usikre, men kan ha sammenheng med grafiske forenklinger, endringer i språket (lydendringer, endringer i runenavn) og samfunnsforhold. Flere runer ble på denne måten flerverdige som betyr at de kunne markere ulike lyder. Det vil blant annet si at runen f nå fungerte også for v, u også for o, ø, y, w og v, i også for e og j, t også ford, k også for g, b også for p. Noen runer hadde flere sekundærverdier. I lesingen av innskrifter må man finne ut hvilken verdi et bestemt tegn har.
Yngre runer hadde varierende form. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper: langkvistruner eller normalruner og kortkvistruner eller stuttruner. Navnene illustrerer trekk ved runenes utseende, som bistavenes lengde. Man kan sammenligne former som ᚼ og ᚽ for h, ᛉ og ᛙ for m,ᛋ og ᛌ for s, ᛒ og ᚮ, ᚯ, ᚭ, ᛓ for b. Kvistene på a ᛅ, ᛆ og n ᚾ, ᚿ kunne knytte seg til staven på én side eller skjære gjennom staven. Tidligere forskning brukte også andre betegnelser på de to typene. Den første typen var kjent som de danske runene, den andre som de svensk-norske runene (eller rökrunene etter Röksteinen i Östergötland). Disse navnene baserte seg på antatte regionale spredningssentrum. I tillegg antok man at langkvistruner egnet seg til monumental skrift som på runesteiner, mens kortkvistruner var mer alminnelige og praktiske. I dag er forskere oppmerksomme på indre variasjoner i runematerialet, samt kronologiske, regionale og lokale skikker. Hovedtypene er et hjelpemiddel til å systematisere runeformer, men viser ikke hele mangfoldigheten. I en del innskrifter forekommer dessuten blandingsformer. Således finnes det runesteiner med en blanding av langkvist- og kortkvistformer.
Skikken med runesteiner fikk en særlig oppblomstring i Sverige, i området rundt Mälaren på 1000-tallet. I vikingtiden tok skandinaver runeskriften med seg til andre områder. Enkelte innskrifter er oppdaget fra sørøstlig Europa. Flere funn er bevart fra områder der skandinaver bosatte seg, særlig på De britiske øyer og andre vesterhavsland. Man i Irskesjøen er kjent for sine prydede steinkors som var en keltisk tradisjon. Over 30 steinkors fra Man bærer innskrifter med skandinaviske runer. I innskriftene brukes en blanding av langkvist- og kortkvistformer. De viser mulige forbindelser med det sørvestlige Norge.
Kommentarer (6)
skrev Kai Bjerknes
svarte Pål Johansen
svarte Kai Bjerknes
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Med tanke på den nye funnet frå Ringerike, skulle eg meine at denne artikkelen treng ein del oppdateringar.
svarte Tor-Ivar Krogsæter
Orsak, «det». NRK melde om saka for to dagar sidan.
svarte Kristel Zilmer
Hei! Takk for tilbakemelding. Det skal vi absolutt gjøre - oppdateringene kommer. Jeg jobber med undersøkelser av det nye runefunnet og som fagansvarlig for denne artikkelen her på SNL, skal jeg gjøre en del oppdateringer underveis.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.