Spenne med eldre runer
Spenne av forgylt sølv med runer på baksiden. Spennen ble funnet på gården Bratsberg i Telemark. Den dateres til 400–500-tallet. Den urnordiske innskriften består av to ord: «Jeg, erilen». Tegnene er risset tett sammen ved hjelp av flere binderuner.
Av /Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY SA 4.0
Trestykke fra Bryggen i Bergen
Norge har flest runefunn fra middelalderen. Nærmere 700 innskrifter er bevart fra Bergen, flesteparten risset på tre. Dette trestykket er prydet med skipstegninger, mens den norrøne innskriften ved den ene nedre kanten sier: «Her farer (seiler) Havdjerv/den havdjerve».
Av /Universitetsmuseet i Bergen.
Lisens: CC BY SA 4.0

Runer er fellesgermanske skrifttegn og den eldste kjente skriften i Norge. I Skandinavia var runer i kontinuerlig bruk fra omtrent andre århundre etter vår tidsregning til utover senmiddelalderen. Betydningen av ordet «rune» er usikker. Det kan ha sammenheng med gammelgermanske ord som betydde «hemmelig viten, mysterium» eller «rådslagning, (sam)tale».

Faktaboks

Etymologi

av norrønt rún, i flertall rúnar med grunnbetydning 'hemmelig, religiøs kunnskap; hemmelig, hviskende samtale'; lignende betydning i nyere norsk etter norrønt

Også kjent som

futhark, fuþark

Eldre innskrifter med runer finner man på våpen, smykker, kammer, redskaper og gullbrakteater. Flere funn er avdekket fra Danmark og det nordlige Tyskland. De tidligste minnesteinene med runer er kjent fra Norge og Sverige. Runesteiner var utbredt i vikingtiden, spesielt i deler av Danmark og Sverige. I middelalderen finner man runer også i skandinaviske steinkirker, stavkirker og gårdsbygninger. Mange små gjenstander med runer er gravd ut fra middelalderbyer som Bergen, Trondheim, Oslo og Tønsberg. Derfra finner man runeskrevne tre- og beinstykker og bruksting. De siste tiårene har man, gjennom søking med metalldetektor, oppdaget flere små amuletter av bly som bærer runer og runelignende tegn.

Alder og utbredelse

Kam med runer fra Vimose
Runekam fra Vimose i Danmark fra rundt 160 etter vår tidsregning. Dette er det tidligste sikre runefunnet ut fra arkeologisk datering av gjenstanden.
Av /Nationalmuseet, Danmark.
Lisens: CC BY SA 4.0

Den eldste sikre runeinnskriften som er funnet er på en kam fra VimoseFyn i Danmark. Den er arkeologisk datert til rundt 160 evt. Flere tidlige innskrifter som er funnet i myrer i Danmark (mosefunn) kan være fra slutten av 100-tallet eller 200-tallet evt.

Det finnes også spredte spydfunn i Norge (Øvre Stabu på Toten), Gotland (Mos) i Sverige, Brandenburg (Dahmsdorf) i Tyskland og Volyn i nordvestlig Ukraina (Kovel). Ordet raunijaR («den som prøver/tester») på spydbladet fra Øvre Stabu er en av de eldste norske innskriftene. Funnene er konsentrert i det sørlige Skandinavia, framfor alt i Danmark.

Runekunnskaper kan spores hos goterne ved Svartehavet. Biskop Wulfila oversatte på 300-tallet Bibelen fra gresk til gotisk, han brukte ordet «rune» som motsvarighet til gresk mysterion.

Den eldste runeskriften var i bruk hos flere germanske folkegrupper, med spredte funn fra ulike deler av Europa. Av innskriftene i dette alfabetet regnes rundt 260 som urnordiske innskrifter. På arkeologisk, stilhistorisk og språkhistorisk grunnlag lar disse innskriftene seg datere til 150–600-tallet i Skandinavia. Over 140 innskrifter fra 400–800-tallet er bevart hos vestgermanske folkegrupper på det europeiske fastlandet. Det er omdiskutert om enkelte eldre innskrifter viser østgermanske språktrekk (et kjent eksempel er gullringen fra Pietroassa i Romania fra rundt år 400). På 400-tallet nådde runeskriften De britiske øyer. I England var runer i bruk til ut på 1000-tallet.

Flere gamle innskrifter fører opp hele alfabetrekken, som kalles futhark etter de første seks runene i rekken (th = ustemt þ-lyd som i engelsk thing). Dette finnes blant annet på Kylversteinen fra Gotland, Vadstena- og Grumpan-brakteatene fra Sverige, Charnay-spennen fra Burgund og Breza-søylen fra nordvest for Sarajevo. Enkelte runer, som ᛈ p og ᛇ ï, er uvanlige i innskrifter utenom futharken.

Alfabetet

Runer

Det eldre, fellesgermanske runealfabetet med 24 runer. Figuren viser inndelingen i tre ætter. Runene i nederste linje er 1. ætt, midterste linje er 2. ætt, øverste 3. ætt. Alle runene kan slik identifiseres ved sin tilhørighet til en ætt, samt plassen innenfor ætten. Rekkefølgen på enkelte runer kunne variere noe, som man ser i bevarte innskrifter.

Runer
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Det eldre runealfabetet teller 24 tegn fordelt på tre grupper eller «ætter» (ordets opprinnelige betydning kan ha vært «grupper på åtte»). Ættene er avmerket ved skilletegn på Vadstena- og Grumpan-brakteatene. Inndelingen i tre grupper forutsettes også av senere innskrifter med lønnruner. Runene betegnes ved sin plass innen ætten, for eksempel er ᚨ 4. rune i 3. ætt.

Runene var vanlige skrifttegn som betegnet ulike lyder. ᛇ i eldre futhark var en vokallyd som muligens lignet på e eller i. ᛉ uttrykte trolig en stemt s-lyd som i nordisk utviklet seg videre til en type r. ᛜ kunne brukes til å gjengi ng, blant annet med en lydverdi der n og g smeltet sammen (som på slutten av ordet lang).

Runeformene varierte fra innskrift til innskrift. Ofte framstilles de med loddrette linjer, vinkler og skråstreker. Det har vært foreslått at runene ble laget til å bli skåret i tre på tvers av årene og har fått preg av det, men dette er kun en hypotese. Alt i tidlige innskrifter finner man bøyde og runde former.

Likheten med de klassiske alfabetene er tydelig, og man må anta at de som skapte runerekken kjente til andre alfabeter – som romernes_bokstaver. Spesielt i eldre innskrifter er skriveretningen fri, fra venstre mot høyre, fra høyre mot venstre eller skiftende (det siste kalles for bustrofedon, «plogfureordning», det vil si retningen skifter med linjene).

Runenavn

Kylversteinen med den eldre runerekken

Kylversteinen fra Gotland bærer hele den eldre runerekken, samt ett spesielt tegn som kan være en sammenskriving av flere t-runer. Til høyre for denne innskriften står en kort sekvens på fem runer (sueus, uviss betydning). Steinhellen inngikk i en grav, og den dateres til 400-tallet.

Av /Riksantikvarieämbetet, Sverige.
Lisens: CC BY 4.0
Fotografi av et gammelt dokument skrevet med runetegn
Codex runicus er et manuskript skrevet på pergament fra rundt år 1300. Det inneholder en av de eldste og best bevarte utgavene av den skånske lov, skrevet med runer.
Codex Runicus
Av /Københavns Universitet.

Gammelengelske og norrøne runedikt viser at runene hadde egne navn (norrøne navn er fé, úrr, þurs, áss og så videre). Navnene var sannsynligvis et mnemoteknisk hjelpemiddel, de representerte lydene som runene betegnet. Ordene begynte altså med den lyden som tegnet uttrykte. Lignende systemer med bokstavnavn er kjent i andre skriftkulturer, for eksempel fønikisk. Tidlige belegg på lister over runenavn finnes i gammelengelske og kontinentaleuropeiske håndskrifter som går tilbake til 800-tallet. Noen ganger kunne runetegn brukes som begrepsruner, det vil si tegnet markerte sitt navn (slik kunne m-rune stå som forkortelse for ordet «mann»). Runenavnene kan være like gamle som alfabetet selv. De eldste formene er rekonstruert av forskere.

Rune Rekonstruert urnordisk navn Norrønt navn Betydning
*fehu fe, buskap, varer, eiendom, penger
*ūruR úrr urokse, vill okse
*þurisaR þurs tusse, jotne, troll
*ansuR áss gud
*raidu reið ridning, reise på hesterygg, vogn/kjerre
*kauna kaun betennelse, sår, byll
*gebu gjof gave
*wunju ikke kjent glede, fryd
*hagalaR hagall hagl
*naudiR nauð nød, trengsel, fastlåsthet
*īsaR iss is
*jāra ár år
*perþu ikke kjent ukjent betydning
*īwaR ýr barlind
*algiR elgr elg
*sōwilu sol sol
*tīwaR Týr Ty (norrøn krigsgud)
*berkana bjarkan bjerk, bjerkekvist
*ehwaR jór hest
*mannaR maðr menneske, mann
*laguR logr vann
*ingwaR Ing Ing (norrønt gudenavn)
*dagaR dagr dag
*ōphila óðal odel, eiendom

Runenes opphav

Sigurdsristningen på Ramsundsberget
Minneinnskriften på Ramsundberget i Södermanland i Sverige fra begynnelsen av 1000-tallet. Teksten nevner byggingen av en bro, mens bildene framstiller scener fra sagnene om Sigurd Fåvnesbane. Blant annet ser man Sigurd stikke sverdet gjennom dragen Fåvne. Runene er ristet på Fåvnes kropp.
Av /Riksantikvarieämbetet, Sverige.
Lisens: CC BY 4.0
Runer i Hagia Sofia

Runeinnskrift fra den bysantiske kirken Hagia Sofia i Istanbul, risset av omreisende skandinaviske vikinger en gang på 800-tallet. Tre runeinnskrifter er oppdaget i Hagia Sofia, den første på 1960-tallet. Innskriften er en type grafitti som minner om moderne «tagging».

Runer i Hagia Sofia
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det har vært framsatt mange teorier om runenes opprinnelse.

I eldre forskning ble runenes opprinnelse drøftet for eksempel av dansken Ludwig Wimmer (1874), svensken Otto von Friesen (1904), nordmannen Carl Marstrander (1928) og dansken Erik Moltke (1951). Wimmer mente at runealfabetets forbilde var det latinske alfabetet, og at det var oppstått hos en germansk stamme i Sør-Europa, kanskje under innflytelse av galliske stammer i Nord-Italia. Friesen gikk ut fra den greske og latinske minuskelskriften, det vil si den håndskrifttypen som ble brukt for praktiske formål i det daglige liv, i motsetning til monumentalskriften. Han mente at alfabetet ble til i goterriket ved Svartehavet på 100–200-tallet evt., og at det derfra bredte seg til Østersjøen. Marstrander argumenterte for at runealfabetet var eldre enn fra 100–200-tallet evt. Etter hans syn var runene basert på et alfabet fra det keltiske grensebeltet mellom germanere og romere ved Donau og tilgrensende strøk. Moltke antok at runealfabetet ble til i Sør-Skandinavia som en bevisst omforming av det latinske alfabetet.

Eldre teorier har en del kronologiske eller geografiske svakheter, for eksempel ved at de forutsetter runenes tilblivelse lenge før det finnes bevarte funn eller langt borte fra områder med størst konsentrasjon av tidlige innskrifter. Tre hovedteorier i dag gjelder fortsatt latinsk, gresk eller etruskisk/norditaliensk skrift som mulige forbilder. Mange støtter teorien om det latinske alfabetet som en inspirasjonskilde. Nyere analyser viser hvordan runeformene kan være dannet på grunnlag av romernes majuskelskrift. Det er likevel ikke full enighet om opphavet. Karakteristisk for runealfabetet er bokstavenes rekkefølge, som ikke har noe tilsvar i andre kjente alfabeter.

Flere eldre studier satte runene i direkte forbindelse med magi. I nordisk mytologi er runekunnskapene knyttet til den tryllekyndige Odins navn. Dette sier ikke noe om hvordan germanske folk oppfattet runene som skrift. Siden midten av 1900-tallet er det rådende synet at runer var vanlige skrifttegn. På lik linje med andre typer skrift kunne runer brukes til ulike formål – praktiske, høytidelige og magiske.

Utvikling

Del av innskriften på Eggjasteinen

Den lengste steininnskriften i eldre futhark (rundt 190 tegn) ble funnet i Sogndal i 1917. Steinen kan være fra slutten av 600-tallet. Innskriften vitner om viktige endringer som språket gikk gjennom fra slutten av 300-tallet og fram til 600-tallet.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Fotografi av en høy, smal stein med innrissede tegninger og runer.
Fra vikingtiden er det bevart flere tusen steiner med runerissede minneinnskrifter. Skikken var utbredt i deler av Sverige og Danmark. Fra Norge er det kjent femti eller seksti vikingtidssteiner. Dynnasteinen er en bildestein med runeinnskrift, ordnet av en mor etter sin datter.
Av /Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY SA 4.0

Runeskriften gjennomgikk endringer i og utenfor Norden. Hos frisere, anglere og saksere ble runerekken endret og utvidet med nye tegn fra rundt midten av 400-tallet og utover. Den endrede skriften kalles for anglofrisiske runer. Det gammelengelske runealfabetet kom senere opp til over tretti tegn. Innskrifter og håndskrifter viser en rekke ulike varianter.

I Skandinavia var runerekken i det store og hele det samme til inn på 400-tallet. På 500- og 600-tallet skjedde det store forandringer i språket, med gradvis overgang fra urnordisk til norrønt. Det skjedde dessuten endringer med runeformer, og noen runer gikk ut av bruk. Man ser blant annet at den gamle s-runen ble omformet til ᛋ, k-runen fikk full lengde og ble til ᚴ. Interessant var utviklingen med j-runen som kunne opptre med ulike former. Etter bortfall av j i framlyden til runenavnet jāra ble runens lydverdi endret til a (navnet på norrønt var ár, år). I innskrifter fra 600-tallet ser man således bruken av en ny a-rune ᚼ.

Yngre runer

Langkvistruner

Yngre runer hadde varierende form. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper: langkvistruner eller normalruner (dette bildet) og kortkvistruner eller stuttruner.

Langkvistruner
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Kortkvistruner
Yngre runer hadde varierende form. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper: langkvistruner eller normalruner (se bildet over) og kortkvistruner eller stuttruner (dette bildet).
Kortkvistruner
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Blandingsformer
På norske runesteiner fra slutten av 900-tallet og fra 1000-tallet ser man bruken av blandingsformer. De kombinerer langkvist- og kortkvistruner.
Blandingsformer
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

I løpet av 600- og 700-tallet ble antallet tegn i runealfabetet redusert, og noen tegn endret sitt utseende. De såkalte yngre runene ble til. Alt i Eggja-innskriften i Sogn som kan være fra andre halvdel av 600-tallet, merkes endringer. I noen ord der man skulle ventet ᛈ p brukes ᛒ b, og innskriften har to a-runer ᚨ og ᚼ, av ulik lydkvalitet. Overgangsformer er synlige i danske innskrifter fra inngangen til vikingtiden. Innskriften på et stykke hodeskalle fra Ribe i Danmark som er fra tidlig 700-tallet, viser runeformer som ᚼ a, ᚺ h og ᛗ m. Flere gamle runer er ikke med. Risteren skrev innskriften ved hjelp av kun femten tegn.

Innskrifter fra 800-tallet viser et forenklet runealfabet, kjent som yngre futhark, i bruk. Årsakene til denne forandringen er usikre, men kan ha sammenheng med grafiske forenklinger, endringer i språket (lydendringer, endringer i runenavn) og samfunnsforhold. Flere runer ble på denne måten flerverdige som betyr at de kunne markere ulike lyder. Det vil blant annet si at runen f nå fungerte også for v, u også for o, ø, y, w og v, i også for e og j, t også ford, k også for g, b også for p. Noen runer hadde flere sekundærverdier. I lesingen av innskrifter må man finne ut hvilken verdi et bestemt tegn har.

Yngre runer hadde varierende form. Det er vanlig å skille mellom to hovedtyper: langkvistruner eller normalruner og kortkvistruner eller stuttruner. Navnene illustrerer trekk ved runenes utseende, som bistavenes lengde. Man kan sammenligne former som ᚼ og ᚽ for h, ᛉ og ᛙ for m,ᛋ og ᛌ for s, ᛒ og ᚮ, ᚯ, ᚭ, ᛓ for b. Kvistene på a ᛅ, ᛆ og n ᚾ, ᚿ kunne knytte seg til staven på én side eller skjære gjennom staven. Tidligere forskning brukte også andre betegnelser på de to typene. Den første typen var kjent som de danske runene, den andre som de svensk-norske runene (eller rökrunene etter Röksteinen i Östergötland). Disse navnene baserte seg på antatte regionale spredningssentrum. I tillegg antok man at langkvistruner egnet seg til monumental skrift som på runesteiner, mens kortkvistruner var mer alminnelige og praktiske. I dag er forskere oppmerksomme på indre variasjoner i runematerialet, samt kronologiske, regionale og lokale skikker. Hovedtypene er et hjelpemiddel til å systematisere runeformer, men viser ikke hele mangfoldigheten. I en del innskrifter forekommer dessuten blandingsformer. Således finnes det runesteiner med en blanding av langkvist- og kortkvistformer.

Skikken med runesteiner fikk en særlig oppblomstring i Sverige, i området rundt Mälaren på 1000-tallet. I vikingtiden tok skandinaver runeskriften med seg til andre områder. Enkelte innskrifter er oppdaget fra sørøstlig Europa. Flere funn er bevart fra områder der skandinaver bosatte seg, særlig på De britiske øyer og andre vesterhavsland. Man i Irskesjøen er kjent for sine prydede steinkors som var en keltisk tradisjon. Over 30 steinkors fra Man bærer innskrifter med skandinaviske runer. I innskriftene brukes en blanding av langkvist- og kortkvistformer. De viser mulige forbindelser med det sørvestlige Norge.

Stavløse runer

Stavløse runer
Sin maksimale reduksjon nådde runeformene sent på 900-tallet eller tidlig på 1000-tallet i de stavløse runene, også kjent som Hälsinge-runene. I denne versjonen sløyfes eller forkortes runenes hovedstaver.
Stavløse runer
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Sin maksimale reduksjon nådde runeformene sent på 900-tallet eller tidlig på 1000-tallet i de stavløse runene, også kjent som Hälsinge-runene. I denne versjonen sløyfes eller forkortes runenes hovedstaver. De forekommer i innskrifter fra Hälsingland, Södermanland, Uppland og Medelpad, ofte sammen med andre runeformer. Enkeltfunn er kjent fra andre steder.

På norske runesteiner fra slutten av 900-tallet og fra 1000-tallet ser man bruken av blandingsformer. De kombinerer langkvist- og kortkvistruner. Denne varianten danner grunnlaget for runealfabetet i middelalderen.

Det yngre runealfabetet hadde tegn for to ulike r-lyder. Etter hvert falt disse lydene sammen, i vestnordisk område skjedde det i vikingtiden. Runen ᛣ gikk over til å betegne y (etter runens navn ýr), i Norge er dette tydelig alt i innskrifter på 1000-tallet. Den fjerde runen ᚮ fikk på 1000-tallet lydverdien o over hele Norden. Det endrede alfabetet lå også til grunn for runeskriften i andre norrøne områder som Island og Grønland.

Middelalderruner

Middelalderruner i norske runeinnskrifter
På 1100–1300-tallet møter man i norske innskrifter vesentlig runeformene som dette.
Middelalderruner i norske runeinnskrifter
Runearkivet, Kulturhistorisk museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Runebein med innskriften «Tord ristet inn runer»
Ribbeinfragment funnet i Oslo, fra rundt 1150-1200, med teksten «Tord ristet inn runer». Innskriften er et godt eksempel på korte, praktiske meldinger som ble ristet på små tre- og beinstykker.
Av /Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Lisens: CC BY SA 4.0

Etter at det latinske alfabetet ble introdusert i Norden, ble runerekken etter hvert supplert med nye runer. Ved punktering av ᛒ ᛐ ᚴ laget man tegnformer som for eksempel ᛔ p, ᛑ d og ᚵ g. Tegnet ᛂ e kom i bruk alt sent på 900-tallet og 1000-tallet, som synlig i innskrifter fra Danmark. Bruken av ᛅ for æ går tilbake til 1000-tallet, likeså ᚯ (med ulike varianter) for ø. I norske middelalderinnskrifter begynte man etter hvert å bruke ᛋ som motsvarighet til latinske bokstaver c og z. Istedenfor ᛔ-runen ble også et tegn som ᛕ brukt (en mulig omforming av ᛒ), synlig fra 1200-tallet. På 1100–1300-tallet møter man i norske innskrifter vesentlig runeformene som vist i oversikten over middelalderruner.

Den egentlige runetiden slutter i Norden utover 1400-tallet, med unntak av områder som Gotland og Island. Runene døde likevel ikke helt ut. Visse kunnskaper levde videre, også i håndskrifter. På 1600-tallet ble skandinaviske lærde interessert i den gamle skriften og begynte å samle inn informasjon om innskrifter. Flere steder oppstod det egne runeskikker på 1700- og 1800-tallet. I Dalarna kunne man ennå på begynnelsen av 1900-tallet treffe runekyndige folk, og i Älvdalen var også runeskriften lenge i bruk hos mennesker med interesse for bygdas historie. Nyere tids runer fra Sverige (spesielt Älvdalen) kjenner man igjen på den nordamerikanske Kensington-steinen, laget en gang i 1890-årene. På primstaver, hvor runer er tatt i kalenderens tjeneste, holdt runetegnene seg også lenge.

Runeinnskriftene gir viktig innblikk i språk, historie og kultur. De belyser ulike tiders tradisjoner, daglige aktiviteter, tro og overtro. De gamle innskriftene viser at de skandinaviske språkene alt ved slutten av folkevandringstiden hadde nådd fram til en språkform som i alt vesentlig stemmer med språket i vår eldste skaldediktning. Innskriftene i de yngre alfabetene har også krav på betydelig historisk og språklig interesse. De svenske runesteinene og flere danske og norske steiner gir dessuten rikholdige bidrag til ornamentikkens utvikling i Norden. Innskriftene fra middelalderen viser mangfoldigheten i runebruken som omfattet både vanlige folk og lærde.

Forskning og utdanning

Runearkivet ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo samler inn informasjon om alle norske runeinnskrifter og gir runologisk rådgivning. I Sverige er det Runverket ved Riksantikvarieämbetet og i Danmark Nationalmuseet som har tilsvarende rolle.

Det er publisert omfattende korpusutgaver om runeinnskrifter fra Skandinavia og andre områder. Vitenskapelig runologisk litteratur har økt sterkt de siste årtiene. Det undervises i runologi ved flere skandinaviske og internasjonale universiteter.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Barnes, Michael: Runes. A Handbook, 2012, isbn 9781843837787.
  • Benneth, Solbritt m.fl., red.: Runmärkt: från brev till klotter: runorna under medeltiden, 1994, isbn 91-7798-877-9.
  • Findell, Martin: Runes, 2014, isbn 9780714180298.
  • Imer, Lisbeth: Rigets runer, 2018, isbn 9788771845853.
  • Jacobsen, Lis & Erik Moltke: Danmarks runeindskrifter, 1941-42, 3 b.
  • Olsen, Magnus m.fl.: Norges innskrifter med de yngre runer, 1941-, 6 b. (under utgivelse), isbn 82-7061-015-1.
  • Page, R.I.: An introduction to English runes, 2nd ed., 1999, isbn 0-85115-946-x.
  • Palm, Rune: Vikingarnas språk 7501100, 2013, 2. opplag, isbn 9789113030807.
  • Seim, Karin Fjellhammer: Runologi. I: Handbok i norrøn filologi (red.Odd Einar Haugen), 2. utgave, 2013, isbn 978-82-450-1109-8.
  • Snædal, Thorgunn & Marit Åhlén: Svenska runor, 2004, isbn 91-7209-366-8.
  • Spurkland, Terje: I begynnelsen var fuþark: norske runer og runeinnskrifter, 2001, isbn 82-02-19680-9.
  • Söderberg, Sven & Erik Brate m.fl.: Sveriges runinskrifter, 1900-, 15 b. (under utgivelse).

Kommentarer (6)

skrev Kai Bjerknes

Hei, jeg lurte på om du kunne hjelpe meg med å skrive et navn på gammelt norsk runeskrift. Jeg er veldig interessert i temaet. Hadde satt stor pris på svar. Vennlig hilsen Kai.Bjerknes@gmail.com

svarte Pål Johansen

Hei Det er hyggelig at du er interessert i runer. Vi har dessverre ikke kapasitet til å bistå med slikt, men oppfordrer deg til å prøve selv med hjelp av tabellene i leksikonet. For bokstaver eller lyder som ikke finnes i tabellene, er det bare å sette inn en bokstav som ligner, på samme måte som vi kan skrive 'aa' i stedet for 'å' hvis vi ikke har det på tastaturet.

svarte Kai Bjerknes

Takker for svar mvh Kai

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Med tanke på den nye funnet frå Ringerike, skulle eg meine at denne artikkelen treng ein del oppdateringar.

svarte Tor-Ivar Krogsæter

Orsak, «det». NRK melde om saka for to dagar sidan.

svarte Kristel Zilmer

Hei! Takk for tilbakemelding. Det skal vi absolutt gjøre - oppdateringene kommer. Jeg jobber med undersøkelser av det nye runefunnet og som fagansvarlig for denne artikkelen her på SNL, skal jeg gjøre en del oppdateringer underveis.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg