Hopp til innhold
X
Innhald

Islandsk

Vi har lånt ordet mædi frå islandsk.

Ordhistorie

Mædi, lungebetennelse med pustevanskar hos sau, finst over heile verda, bortsett frå i Australia, på New Zealand og på Island. Island utrydda sjukdomen i 1965. Mædi kom til Noreg frå Danmark i 1960-åra. Mædi kjem av islandsk mæði, og sjukdomen blei først registrert på Island i 1939. Mæði kjem av norrønt mǿði ‘møde’, ‘trøyttleik’, og er etymologisk det same ordet som nynorsk møde.

Språkfamilie

Øynordisk (islandsk og færøysk) og fastlandsnordisk (nynorsk, svensk, bokmål og dansk) utgjer ein nordleg bolk av den germanske greina av indoeuropeisk.

Språkhistorie

Islandsk språk har røter i målet til vestnorske landnåmsmenn (kolonisatorar) på 800-talet. Dei eldste eksisterande islandske tekstane er frå kring 1100. Islandsk før 1350 blir kalla fornmál ‘fornmål’, frå 1350 til 1600 miðmál ‘midmål’ og seinare nýmál ‘nymål’. Viktig litteratur på fornmál er Landnámabók (1100-talet), Snorra-Edda (1220-åra), Heimskringla (1220-åra) og Íslendingasögur (1200–1350).

Islandsk skriftspråk har endra seg lite. Men i talemålet har det skjedd endringar, særleg i uttalen av vokalane. Til dømes fall y, ý, ey, ǿ saman med i, í, ei, æ i midmål. Berre endringa ǿ > æ er reflektert i skriftspråket; fornmål nýjar bǿkr ‘nye bøker’ blei til nymål nýjar bækur.

Islendingane låner sjeldan ord frå andre språk, men lagar heller sine eigne. Nokre døme: alnæmi ‘aids’ («allsårnæme»), knéfiðla ‘cello’ («knefele»), rafmagn ‘elektrisitet’ («ravkraft»), smjörlíki ‘margarin’ («smørlike»).

Islandsk Thingvellir foto Tania og Artur flickr CC BY Sa 3.jpg?w=600

Skilt vedThingvellir. Foto: Tania og Artur, flickr.com CC BY SA 3

Språksystem

Islandsk er meir konservativt enn andre levande germanske språk. Pronomen, adjektiv og substantiv blir bøygde i fire kasus, og verb blir bøygde i person og tal. Døma nedanfor viser kasusbøyinga av hundur ‘hund’ (i bunden form eintal):

Hundurinn (nominativ) bítur. ‘Hunden bit.’

Maðurinn drap hundinn (akkusativ). ‘Mannen drap hunden.’

Han gaf hundinum (dativ) kjöt. ‘Han gav hunden kjøt.’

Drengurinn tók kjöt hundsins (genitiv). ‘Guten tok kjøtet til hunden.’

Talorda frå 1 til 4 blir bøygde i tre genus – jamfør þrír menn ‘tre menn’, þrjár konur ‘tre kvinner’ og þrjú börn ‘tre born’.

Uttale

På islandsk ligg trykket på den første stavinga i ordet. Språket har 13 vokalar – 8 monoftongar og 5 diftongar:

í/ý [i]

ú [u]

i/y [ɪ]

u [ʏ]

e [ɛ]

ö [œ]

o [ɔ]

ei/ey [ɛi]

au [œi]

æ [ai]

a [a]

á [au]

ó [ɔu]

Bokstaven é står for [jɛ]. Vokalane er korte i nokre omgivnader og lange i andre: Dei er lange i trykksterk staving framfor éin eller ingen konsonant eller gruppene pr, tr, kr, sr, pj, tj, sj, tv, kv. I andre omgivnader er dei korte.

Lang vokal finn vi i þú [ˈθuː] ‘du’, fara [ˈfaːra] ‘fare’, sætur [ˈsaiːtʰʏr] ‘søt’ og setja [ˈsɛːtʰja] ‘setje’, og kort i standa [ˈstanta] ‘stå’, granni [ˈkranːɪ] ‘granne’ og sætt [ˈsaiht] ‘søtt’. Trykklause vokalar er korte.

Det finst 22 einskildkonsonantar fremst i ord:

p [pʰ]

t [tʰ]

kj [cʰ]

k [kʰ]

b [p]

d [t]

gj [c]

g [k]

m [m]

n [n]

hn [n̥]

f [f]

þ [θ]

s [s]

hj [ç]

h [h]

v [ʋ]

j [j]

r [r]

hr [r̥]

l [l]

hl [l̥]

Hv blir uttalt [kʰʋ], som i hvítur [ˈkʰʋiːtʰʏr] ‘kvit’. Mellom vokalar finst det 13 einskildkonsonantar:

p [pʰ]

t [tʰ]

kj [cʰ]

k [kʰ]

m [m]

n [n]

s [s]

f, v [ʋ]

ð [ð]

j, gj [j]

g [ɣ]

r [r]

l [l]

[cʰ, c] blir skrivne k, g framfor fremre vokal: kirkja [cʰir̥cʰa] ‘kyrkje’, gera [ˈceːɾa] ‘gjere’, segir [ˈseːjɪr] ‘seier’. Fleire konsonantgrupper har ein særeigen uttale – som desse:

pp [hp]

tt [ht]

kkj [hc]

kk [hk]

pt, ft [ftʰ]

kt, gt [xtʰ]

ps, fs [fs]

ks, x, gs [xs]

fn [pn]

fnd [mt]

rn [tn]

nskt [nst]

fl [pl]

rl [(r)tl]

ll [tl]

M, n, r, l er ustemde framfor p, t, kj, k.

Litteratur om islandsk

Ivar Eskeland, Kolbjørn Heggstad, Magnús Stefánsson: Lærebok i islandsk. Cappelen, Oslo 1974

Hildur Jónsdóttir: Complete Icelandic. 2. utgåve. Hodder Education, London 2010

Daisy L. Neijmann: Colloquial Icelandic: The Complete Course for Beginners. Routledge, Oxford 2001

Ivar Orgland, Frederik Raastad: Við lærum íslensku. NKS-Forlaget, Oslo 1976

Magnús Pétursson: Lehrbuch der isländischen Sprache. Mit Übungen und Lösungen. Helmut Buske Verlag, Hamburg 2006

Tilrådd litteratur om språk i verda

Jean Aitchison: The Seeds of Speech. Language Origin and Evolution. Cambridge University Press, Cambridge 2000

Ron Asher og Christopher Moseley (red.): Atlas of the World's Languages. 2. utgåve. Routledge, Oxford 2007

David Crystal: The Cambridge Encyclopedia of Language. 2. utgåve. Cambridge University Press, Cambridge 2007

Östen Dahl: Språkens enhet och mångfald. Studentlitteratur, Lund 2000

Kenneth Katzner: The Languages of the World. 3. utgåve. Routledge, Oxford 2002

M. Paul Lewis (red.): Ethnologue: Languages of the World. 16. utgåve. SIL, International, Dallas 2009

Anatole V. Lyovin: An Introduction to the Languages of the World. Oxford University Press, Oxford 1997

Nicholas Ostler: Empires of the Word: A Language History of the World. HarperCollins, New York 2006

Først publisert: 21.04.2016
Sist oppdatert: 15.11.2019