Hopp til innhold
X
Innhald

Tyrkisk

Orda jogurt og kiosk har tyrkisk opphav.

Ordhistorie
Det norske ordet jogurt, også skrive yoghurt, kjem av tyrkisk yoğurt. Jogurt er ei mjølk som etter homogenisering og høgpasteurisering er syra ved om lag 40 °C med ein spesiell bakteriekultur.
Ordet kiosk kom til norsk på 1700-talet via tysk Kiosk og fransk kiosque frå italiensk chiosco, og italienarane hadde lånt det frå tyrkisk köşk 'hagepaviljong'.
Språkfamilie
Tyrkisk er eit turkotatarisk språk. Den turkotatariske språkfamilien har seks hovudgreiner, og tyrkisk høyrer til oghuz-greina, saman med gagauz og azeri.
Språkhistorie
Då tyrkarane invaderte Vest-Asia på 900-talet, omvende mange seg til islam og tok i bruk det arabiske alfabetet. På 1000-talet trengde dei inn i Persia, og persisk blei administrasjons- og kulturspråket deira. Osmanlıca 'osmansk tyrkisk', skrive med det arabiske alfabetet og fullt av arabiske og persiske lånord og grammatiske konstruksjonar, var offisielt språk i Det osmanske riket (1299–1922).
I 1928, fem år etter skipinga av Republikken Tyrkia med Mustafa Kemal Atatürk som president, blei det vedteke å gå over til det latinske alfabetet. Türk Dili Kurumu 'Det tyrkiske språkinstituttet', skipa i 1932, stod for ein puristisk språkpolitikk som innebar at store mengder arabiske og persiske ord blei bytte med gamle tyrkiske ord som hadde overlevd i dialektane eller var kjende frå eldre litteratur. Ein lånte òg ord frå andre turkotatariske språk og laga nye ord.
Språksystem
Tyrkisk er eit agglutinerande språk, det vil seie at ord kan delast i ei rot pluss klart avgrensa suffiks med sin eigen grammatiske funksjon. Ei jamføring mellom tyrkisk og det fusjonerande språket norrønt viser kva dette går ut på:
Tyrkisk
Norrønt
ev 'hand'
kuş 'fugl'
hǫnd 'hand'
fugl 'fugl'
Nominativ eintal
el
kuş
hǫnd
fugl
Nominativ fleirtal
eller
kuşlar
hendr
fuglar
Dativ eintal
ele
kuşa
hǫnd/hǫndu
fugli
Dativ fleirtal
ellere
kuşlara
hǫndum
fuglum
Fleirtal er alltid uttrykt med suffikset -ler/-lar, dativ med suffikset -e/-a. Valet mellom e og a i suffiksa følgjer enkle reglar, sjå vokalharmoni under uttale.
Norrønt er ganske innfløkt jamført med tyrkisk. Suffikset -um uttrykkjer både fleirtal og dativ, og i eintal er dativ uttrykt ulikt ved hǫnd og fugl. Norrønt har vokalvekslingar i rota, noko som er ukjent i tyrkisk. 
Uttale
Tyrkisk har åtte vokalar:
fremre urunda
fremre runda
bakre urunda
bakre runda
trong
i [i]
ü [y]
ı [ɯ]
u [u]
ikkje-trong
e [ɛ]
ö [œ]
a [ɑ]
o [ɔ]
Tyrkisk har vokalharmoni, det vil seie at vokalane i eit ord samsvarer etter spesielle reglar. Genitivsuffikset vekslar mellom -in, -ün, -ın og -un etter kva vokal vi finn i stavinga framfor:
•   -in etter fremre, urunda vokal
•   -ün etter fremre, runda vokal
•   -ın etter bakre, urunda vokal
•   -un etter bakre, runda vokal
– slik at el 'hand', köy 'landsby', akşam 'kveld' og son 'ende' har desse formene i genitiv eintal: elin, köyün, akşamın, sonun.
Fleirtalssuffikset vekslar mellom -ler og -lar:
•   -ler etter fremre vokal
•   -lar etter bakre vokal
– slik at dei same orda har desse formene i nominativ fleirtal: eller, köyler, akşamlar, sonlar. 
Tyrkisk skil mellom kort og lang vokal, men det kjem ikkje klart fram i rettskrivinga. Vokalane er oftast korte, men lange vokalar finst mellom anna i desse tilfella:
•   Ğ forlengjer den føregåande vokalen: değdi [dɛːˈdi] 'han tok på', dağ [dɑː] 'fjell'.
•   Y for lengjer ein fremre vokal: teyze [tʰɛːˈzɛ] 'moster'.
•   I arabiske lånord kan a skrivast dobbel for å vise lengd: katil [ˈkʰɑtʰilʲ] 'mord' mot kaatil [ˈkʰɑːtʰilʲ] 'mordar'.
Tyrkisk har desse konsonantane:
p [pʰ]
t [tʰ]
ç [tʃ]
k [cʰ] / [kʰ]
b [b]
d [d]
c [dʒ]
g [ɟ] / [ɡ]
m [m]
n [n]
f [f]
s [s]
ş [ʃ]
h [h]
v
z [z]
j [ʒ]
r [ɾ]
l [lˠ] / [lʲ]
I arveord står k, g for [cʰ, ɟ] i ord med fremre vokalar og for [kʰ, ɡ] i ord med bakre vokalar: gerçek [ɟɛɾˈtʃɛcʰ] 'sann', karga [kʰɑɾˈɡɑ] 'kråke'. I lånord frå arabisk og persisk finst [cʰ, ɟ] òg i ord med bakre vokalar, markert med sirkumfleks på den etterfølgjande vokalen: mahkûm [mahˈcʰum] 'fordømd', frå arabisk maḥkūm.
L vekslar mellom palatalisert [lʲ] i ord med fremre vokalar og velarisert [lˠ] i ord med bakre vokalar: yel [jɛlʲ] 'vind', yol [jɔlˠ] 'veg'. I lånord finst [lʲ] òg i ord med bakre vokalar, markert med sirkumfleks på den etterfølgjande vokalen: plân [pʰlʲɑn] 'plan'.
Tilrådd litteratur om verdas språk
Jean Aitchison: The Seeds of Speech. Language Origin and Evolution. Cambridge 2000
Ron Asher og Christopher Moseley (red.): Atlas of the World's Languages. 2. utgåva.
Routledge 2007
David Crystal: The Cambridge Encyclopedia of Language. 2. utgåva. Cambridge 2007
Östen Dahl: Språkens enhet och mångfald. Lund. 2000
Kenneth Katzner: The Languages of the World. 3. utgåva. Routledge 2002
M. Paul Lewis (red.): Ethnologue: Languages of the World. 16. utgåva. Dallas 2009
Anatole V. Lyovin: An Introduction to the Languages of the World. Oxford 1997
Nicholas Ostler: Empires of the Word: A Language History of the World. Harper 2006

Først publisert: 10.11.2011
Sist oppdatert: 28.09.2012