Orientering

Orientering. Hanne Staff under VM 2004 i Västerås i Sverige, hvor hun vant mellomdistansen og sitt tredje individuelle verdensmesterskap. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Orientering er en idrett hvor man til fots og ved hjelp av kart og kompass skal ta seg raskest mulig frem gjennom et terreng fra start til mål via flere kontrollposter. Postene må oppsøkes i riktig rekkefølge, men veivalget mellom er fritt, unntatt på spesielle strekninger, blant annet det siste stykket inn til mål. Terrenget bør være mer eller mindre skogbevokst (i sprint også urbant terreng), mest mulig ukjent for deltakerne og stille krav til både orienteringsevne og løpsstyrke.

Faktaboks

Uttale
orientˈering
Også kjent som
orienteringsløp o-løp

Parkorientering er korte løp med stor fart i parker og sentrale bystrøk med god oversikt for publikum. Turorientering er en ren mosjonsaktivitet hvor postene er permanent utlagt en hel sesong og har poengverdi etter vanskelighetsgraden. Det gjelder å samle så mange poeng som mulig i løpet av sesongen, tiden og rekkefølgen man tar postene i, spiller ingen rolle. Om vinteren drives skiorientering. Orienteringskonkurranser holdes også innen bilsport, sportsdykking, seilflysport med mer.

Utstyr

Kompass og EKT-brikke som brukes i orientering
Kompass og brikke for elektronisk stempling som benyttes i konkurranseorientering.
Kompass og EKT-brikke som brukes i orientering
Lisens: CC BY SA 3.0

Man benytter vanlig oljekompass med dreibar boks og gjennomsiktig siktelinjal, eller et tommelkompass. Kartene er spesielle o-kart i stor målestokk og flere farger, vanligvis 1:15 000 eller 1:10 000 med ekvidistanse 5 meter, for sprint 1:5000 eller 1:4000. De produseres på grunnlag av luftfoto med etterfølgende synfaring i terrenget og detaljinntegning.

Deltakere som deltar i såkalte «åpne klasser» N1-åpen, N2-åpen 9-16, N2-åpen 17- C-åpen 10-16 i tillegg til D/H 9-10 og D/H 11-12 får sine kart på arena mens øvrige løpere får i startøyeblikket utlevert et kart med postene inntegnet. Postrekkefølgen, postenes koder (to bokstaver eller tall) og postbeskrivelser skal være angitt. I terrenget er postene markert med hvite og oransje tresidige skjermer. Postene har også postkoder, disse står enten på postskjermen eller på såkalte post-bukker der løperne kvitterer posten. Løperne kvitterer for at de har vært på en post, enten med en elektronisk brikke, eller (i mindre løp) med postens stifteklemme/klippetang i riktig rubrikk på et medbrakt startkort. Det er også utviklet elektroniske brikker som automatisk registrerer at man har passert posten, slik at kvittering er unødvendig. Brikken/startkortet kontrolleres umiddelbart etter målpassering. Løpsantrekket skal dekke hele kroppen unntatt hode, hals og armer, på bena har man spesielle orienteringssko med knotter. I nattorientering benyttes hodelykt.

Konkurranseformer

Individuelle konkurranser arrangeres vanligvis med enkeltstart og 1, 2 eller 3 minutters intervall mellom løperne. Er konkurransen delt i flere delkonkurranser, kan siste del arrangeres som jaktstart, hvor deltakerne starter etter tidsforskjeller akkumulert fra de første delene. Parløp er en form for individuell konkurranse hvor to og to deltakere løper sammen som en enhet. I rene lagkonkurranser summeres lagdeltakernes individuelle tider eller plass-siffer. Stafett er en lagkonkurranse med fellesstart og to eller flere etapper, i mesterskap tre etapper. For å spre lagene benyttes såkalt gafling, hvor lagene oppsøker postene i ulik rekkefølge, men til slutt har løpt de samme strekkene. Slik gafling kan også benyttes i lange individuelle løp med fellesstart. Nattorientering er orientering i mørke med hodelykt og poster utstyrt med lys eller refleks.

Klasseinndeling og løypelengder

Løperne er inndelt i klasser, først etter kjønn og alder og videre etter deres ferdighetsnivå (A, B, C og N). I junior- og seniorklassene kan det opprettes eliteklasser (betegnet E) for løpere uttatt av forbundet. Seniorklassen er for løpere over 21 år og betegnes H 21 (menn) eller D 21 (kvinner). Juniorklassene er 17–18 år og 19–20 år. Fra og med 35 år er det femårige aldersklasser. For barn under 10 år (småtroll) er det løpstilbud uten tidtaking med spesialtegnede kart. De fleste o-løp har løyper og klassetilbud til alle aldersgrupper og ferdighetsnivåer.

Klassene benytter løyper av ulik vanskelighetsgrad og lengde. Løypelengden måles som korteste vei i luftlinje, løypa kan løpes fra start til mål. Det arrangeres NM i ulike løypelengder: sprint, mellomdistanse, langdistanse og ultralangdistanse. I senior-NM skal (per 2006) sprintløypene ha stipulert vinnertid 13–15 minutter, mellomdistansen 30–35 minutter, langdistansen 90 minutter (kvinner 65 minutter) og ultralangdistansen opptil 150 minutter. Løypelengdene er for ultralangdistanse opptil cirka 25 kilometer, for langdistanse cirka 13 kilometer (kvinner 8 kilometer) og for mellomdistanse tre til fem kilometer.

Konkurranser

Norske individuelle seniormesterskap er arrangert fra 1937 for menn og 1948 for kvinner. NM i stafett (tidligere kalt budstikkeløp) er holdt fra 1946 (kvinner 1963). Individuelt er det også NM i lang løype fra 1967 (kvinner 1973), i nattorientering fra 1979, i kort løype fra 1990 og i sprint fra 2000. Løypebetegnelsene skiftet i 2004, slik at langdistanse erstattet den tidligere betegnelsen klassisk distanse, mellomdistanse erstattet kortdistanse og ultralangdistanse erstattet langdistanse. Det arrangeres også individuell Norgescup, og et uoffisielt NM for lag (lag-o-cupen) ble holdt 1972–99. Det avvikles årlig rundt 900 norske konkurranser åpne for alle, hvor de største har opptil 4000 deltakere, blant annet O-festivalen, Vårspretten (i Halden) og Sørlandsgaloppen.

EM ble arrangert i 1962 og 1964 og gjenopptatt i 2002 med arrangement annethvert år. VM er arrangert fra 1966, annethvert år til 2003, deretter hvert år. VM ble arrangert i Kongsberg i 1978, i Grimstad i 1997, i Trondheim i 2010 og Mørk i Spydeberg i 2019. Fra 1986 er det arrangert en offisiell verdenscup hvor man kårer sammenlagtvinnere både individuelt og i stafett etter flere internasjonale løp. Egen verdenscup i parkorientering fra 1998. Nordisk mesterskap er arrangert fra 1955. Andre store internasjonale konkurranser er stafettene Tiomila i Sverige og Jukola i Finland, samt svenske O-ringen, som er et femdagers individuelt etappeløp med opptil 15 000 løpere hver dag.

Historikk

Orientering er en nordisk idrett som ble utviklet fra former for terrengløp innen militærvesenet i Norge og Sverige i 1890-årene. Den første sivile konkurransen fant sted 1897 i Sørkedalen i Oslo. Etter dalende interesse under og etter første verdenskrig, fikk orientering en oppblomstring i Sverige i 1920-årene, fra 1925 også i Norge. Den første tiden ble orientering mest drevet som trening for skiløpere og andre idrettsutøvere, men med innføringen av det svenske oljekompasset (Silva-kompasset) rundt 1930, slo orientering gjennom som selvstendig idrett både i Norge, Sverige og Finland.

I 1934 ble orientering organisert som et utvalg under Norges Fri-idrettsforbund, i 1935 også i Arbeidernes Idrettsforbund. Norges Orienteringsforbund (NOF) ble stiftet i 1945 og har ca. 24 000 medlemmer (per 2008). Det er medlem av International Orienteering Federation (IOF) og Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO). IOF ble stiftet i 1961 og organiserer også skiorientering, terrengsykkelorientering og presisjonsorientering, det siste tilpasset funksjonshemmede; IOF omfatter over 60 medlemsland.

I 1970-årene ble orientering en av Norges største og mest populære idretter og fikk også større internasjonal utbredelse, blant annet i Mellom- og Øst-Europa, hvor Sveits var et pionerland. En viktig forutsetning for dette var utviklingen av en internasjonal standard for symbol- og fargebruk på kartene i 1960-årene, hvor Norge stod sentralt. Den første internasjonale kartnormen ble innført i 1975 og revideres omtrent hvert tiende år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Kjell Ingvaldsen

Artikkelen "orientering" omhandler kun den ene orienteringsgrenen, fotorientering. Skiorientering og turorientering nevnes så vidt. Artikkelen bør skrives om så den viser bredden innen orienteringssporten, eventuelt gjøres om til en ren artikkel for den ene grenen, med tilsvarende for de andre grenene, skiorientering, sykkel-orientering, min egen gren pre-o, presisjonsorientering, osv.Wikipedias forskjellige artikkeler kan være til hjelp i oppbygningen. Jeg har selv bidratt der, både på norsk og engelsk, ikke minst angående pre-o (trail-O på engelsk). Wikipedia dekker også den gode internasjonale integreringen godt, med eksempler på kart og koder.Kjell Ingvaldsen

svarte Mari Paus

Hei! Takk for spørsmålet. Vi har ingen fagansvarlig for orientering på plass for øyeblikket. Så vidt jeg vet har Anne Margrethe Hausken Nordberg markert seg. Også Olav Lundanes regnes vel blant de beste i verden. Kanskje du finner noe mer informasjon på sidene til Norsk Orientering. http://www.orientering.no/. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg