urfolkskonferanse
Deltakere på FNs verdenskonferanse om urfolk ved FNs hovedkvarter i New York 22.–23. september 2014.
Sametingets plenum 2017-2021
Sametinget er et folkevalgt organ oppretta for å sikre Norges samiske befolkning politisk representasjon og medvirkning.
Sametingets plenum 2017-2021
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Urfolk er et folk med tilhold i en region fra før denne ble kolonisert av eller innlemmet i en stat dominert av andre folkegrupper.

Definisjon og kjennetegn

Det finnes ingen allment godtatt definisjon av begrepet urfolk. I ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter beskrives urfolk på følgende måte:

«folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som uansett deres rettslige stilling har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.»

Tidligere konvensjoner benyttet den vagere og mer generelle betegnelsen urbefolkning.

De fleste urfolk kan beskrives som tilhørende ikke-dominerende sektorer i samfunnet. Mange har helt eller delvis blitt frarøvet rettighetene til sine tradisjonelle landområder med tilhørende ressurser. I dag er mange urfolk bestemt på å bevare og utvide de rettighetene de fortsatt har, samt å videreutvikle sin identitet og sin kultur på egne premisser.

Blant urfolk understrekes også i økende grad en felles identitet urfolk imellom. En klar tendens siden 1990-årene har vært at det i mindre grad blir lagt vekt på opprinnelighet som enerådende definerende element, men at man har betonet urfolkenes utsatte posisjon som et resultat av kolonisering og marginalisering.

Verdens urfolk teller over 250 millioner mennesker, på alle fem kontinenter, både i utviklingsland og industriland. Blant de mest kjente gruppene er inuitter, amerikanske urfolk, samer, Australias opprinnelige befolkning, maorier og sanfolk. Andre viktige grupper er russiske, sentralasiatiske, sørøstasiatiske, indiske og kinesiske minoriteter og stammefolk, beduiner, afrikanske nomadefolk, minoritetsfolk på Filippinene og beboerne på øyene i Stillehavet.

Forfølgelse og overgrep

Sitting Bull
Sitting Bull (1831-1890) var en viktig leder for det nordamerikanske urfolket dakota i konflikten med USAs regjering på andre halvdel av 1800-tallet.
Sitting Bull
Av .

Omkring halvparten av medlemslandene i FN har urfolksgrupper som får sin selvbestemmelse begrenset eller avvist av nasjonalstaten og som dessuten, i større eller mindre grad, blir utsatt for forfølgelse og overgrep.

De fleste urfolkene er minoriteter i de landene de nå bor i. Unntak fra denne regelen er inuittene på Grønland og samlet sett urfolkene i Bolivia og Guatemala.

I kraft av å være opprinnelige befolkninger har de alle en historisk erfaring av invasjon, kolonisering og tap av sine landområder og eksistensmuligheter, og en moderne erfaring av ulike former for undertrykking, utbytting og begrensede muligheter for å utvikle sin kultur.

I flere land er urfolk fremdeles utsatt for brutale overgrep i form av massakrer, forsvinninger og tortur. Andre steder har bortføringer og forfølgelse av ledere vært fremtredende. Et annet alvorlig problem for mange urfolk er følgene av militarisering og atomprøvesprengninger.

Tidligere ble landområdene til mange urfolk regnet som perifere og lite fruktbare, men en tiltagende ressursjakt har ført til at stadig flere grupper opplever at deres tradisjonelle rettigheter til disse områdene blir angrepet eller undergravet.

Forholdet til naturressursene

Reindriften er en viktig del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Her sorteres reinsdyr og slaktedyrene velges ut.
/NTB Scanpix.

Urfolk er ofte avhengige av sine tradisjonelle naturressurser. Mange har et nært forhold til forfedrenes land og vann, noe som avspeiler seg i deres kamp de siste tiårene. Landområdene innbefatter deres historie og identitet, samtidig som de sikrer deres livsopphold og fortsatte eksistens som folk. I mange tilfeller forvaltes urfolks landområder gjennom en eller annen form for felles eiendomsrett eller bruksrett. Ulike ordninger sikrer de enkelte medlemmers adgang til høsting eller dyrking, og individer har ikke anledning til å selge eller overføre de gruppebaserte rettighetene til jord.

Dessuten har urfolks forhold til land ofte en sterk symbolsk side. Landet forstås ofte som et bindeledd mellom de levende og forfedrene. Kampen for land og vann blir således ikke bare en kamp for økonomisk utvikling, men også en kamp for å overleve kulturelt. Gjennom krav om landrettigheter hevder de samtidig retten til å bestemme over sin egen framtid. Undervisning på eget språk, religionsfrihet og rett til å velge sin egen livsstil er vanlige krav.

Organisering

Selv om urfolks situasjon preges av en rekke problemer, har fremveksten av egne organisasjoner blitt stadig viktigere. Det er blitt dannet urfolksorganisasjoner på mange nivåer, både lokalt, regionalt og internasjonalt i alle deler av verden, og de arbeider på et vidt felt.

De organiserer lokalsamfunn til motstand mot inntrengere, sikrer juridisk hjelp og fremmer rettssaker. De allierer seg ofte med andre organisasjoner og sprer informasjon om urbefolkningenes livsvilkår. Flere organisasjoner driver egne utviklingsprosjekter innen helse, utdanning, organisering og primærnæringer, med støtte fra blant annet NORAD.

Internasjonalt arbeid

Didjeridu
Australsk aboriginer som spiller didjeridu, et tradisjonelt australsk aboriginsk blåseinstrument.

Siden 1980-årene har det på flere hold vært arbeidet med den manglende folkerettslige reguleringen av urfolks situasjon. I Norge har Samerettsutvalget arbeidet med slike spørsmål og lagt frem flere delinnstillinger som senere har resultert i lovgivning.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har vært en viktig arena gjennom endring av konvensjon nr. 107 om ur- og stammefolk; resultatet foreligger i ILO-konvensjon 169 (vedtatt i 1989 og ratifisert av Norge i 1990).

Siden 1982 har det i FN-systemet eksistert en arbeidsgruppe for urfolk (WGIP) under Underkommisjonen for avskaffelse av diskriminering og beskyttelse av minoriteter.

I gruppen møter eksperter så vel som representanter for urfolkene, utsendinger for andre FN-organer, menneskerettighetsorganisasjoner og regjeringsrepresentanter fra aktuelle land. Urfolksdelegatene stiller som representanter for frivillige organisasjoner.

Arbeidsgruppen har på verdensbasis fulgt utviklingen av forhold som har betydning for å beskytte og fremme urfolkenes rettigheter. Den utarbeidet den universelle erklæringen om urbefolkningers rettigheter som ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i juni 2006.

Det har naturlig nok vært mye uenighet mellom regjeringsdelegater, urfolksledere og eksperter, men det har likevel vært bred enighet om at prosessen har vært viktig.

Siden 1980-årene har urfolksrelaterte spørsmål også blitt temaer på andre internasjonale arenaer, blant annet i miljøprosessene i kjølvannet av Brundtlandrapporten, under toppmøter i FN og i de internasjonale diskusjonene om handel.

FNs generalforsamling erklærte et internasjonalt tiår for verdens urfolk i 1995–2004. Dette ble senere fulgt opp med en ny tiårsperiode i 2005–2015.

I 1993 fremmet Grønlands hjemmestyre og Danmark et forslag om et permanent forum for urfolkssaker i FN. Forumet har siden 2002 avholdt årlige møter og har tjent som et rådgivende organ for FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC).

Den tiltakende internasjonale oppmerksomheten omkring urfolkene, herunder en stadig bredere mediedekning og press mot ansvarlige myndigheter, har i flere tilfeller ført til bedrede menneskerettslige forhold for mange urfolksgrupper.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg